Kanskje hadde vennene til Jesus det litt sånn i påsken? De koste seg, hadde fest og ropte hurra sammen med de andre menneskene i Jerusalem. Endelig forsto liksom alle de andre også at Jesus var helt konge, og da var det ekstra stas å være bestevennen hans. Men plutselig slutta festen. Jesus ble tatt til fange, de andre menneskene mobba og erta ham, de hang ham til og med på et kors for at han skulle dø. Vennene håpte og trodde kanskje at Gud ville redde Jesus i siste liten. Sende en engel, en løve, ja, hva som helst – for å redde Jesus ned fra korset. Men ingen kom. Og da Jesus døde, var det sikkert ikke plass til annet i deres kropp heller enn tårer og snørr.
Men historien om Jesus er så annerledes enn andre historier om mennesker som dør. For etter tre dager, så ble Jesus levende igjen. Urettferdig, kan du nesten tenke. For kanskje har du mista en bestemor, en oldefar, en venn eller noen andre du er så glad i – og de sto jo ikke opp etter tre dager, uansett hvor mye du skulle ha ønska det.
Samtidig handler historien om Jesus på en merkelig måte også om deg, meg og de vi er glad i. For det at Jesus sto opp igjen, det betyr at vi mennesker også kan få leve hos Gud et sted hvor vi aldri mer skal gråte. Hvordan det kan ha seg, det er det vanskelig å forstå. Men Tante Farmor i Vaffelhjarte, hun sa at hun ikke var redd for å dø på grunn at hun hadde Jesus som venn. Hvorfor sa hun det? Kanskje kan du spørre en voksen du kjenner om han eller hun kan snakke med deg om det? Selv om det kan være vanskelig eller rart å prate om, så kan det også være veldig fint. Bare hils fra meg og si at jeg har sagt det.