Den store russiske forfatteren Leo Tolstoj var en rik godseier som hadde massevis av tjenere på godset sitt. En gang kom han på den tanken at han ville oppleve hvordan det var å leve som en tjener på godset. Han tok på seg klær som var lik de tjenestefolket gikk med, han gjorde det samme arbeidet. Han åt den samme maten, han sov i samme slags seng. Etter at han hadde gjort dette noen måneder, spurte han en av tjenerne hva de syntes om dette at han som godseier hadde valgt å leve fullt ut slik som tjenerne sine. Til sin overraskelse fikk han til svaret at det syntes de lite om. Det var bare skuespill, mente tjenerne. Det var ingen ekte solidaritet, for Tolstoj kunne når han ville hive av seg tjenerdrakten og gå tilbake til rikmannslivet sitt igjen. Tolstoj brant aldri alle broer bak seg.
Slik var det ikke med Jesus. Jesus hadde valgt å bli et fullt og helt menneske. Og Jesu soning var ikke en liksom-soning. Den var ikke en pedagogisk demonstrasjon, verken av Guds kjærlighet eller syndens alvor. Jesus ble virkelig gjort til synd i stedet for oss. (1 Kor 5,21)