Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Orkdalsmenighetene anno 2010

Her kan du lese nyhetssaker som ble publisert i 2010 på vår gamle nettside. De fleste av disse er skrevet av Pål Ove Lilleberg. Bilder vil komme senere.

Prestene på studietur

Alle fire orkdalspresetene og fem prester ellers fra Orkdal prosti har vært på 5-dagers studietur til Tyskland. Det er den tyske presten Ralf Ruckert som er vår kontaktmann i Homberg prosti i vestlige Tyskland. Rolf hadde i 2001 prestetjeneste i Skaun og Nidarosdomen og snakker perfekt norsk.

Vi hadde gode samtaler med tyske prester om gudstjenesteliv og dåpsopplæring. Dessuten bodde vi i tyske presteheimer og fikk et personlig og nært forhold til våre tyske kolleger.

Søndag 21. februar var vi sammen med våre vertskaper på gudstjenester. Noen var i Homberg på presentasjonsgudstjeneste med 26 konfirmanter der konfirmantene sto for hele gudstjenesta sammen med et band. Så overrakte de blomster til prestene til slutt.

Søndagskvelden var vi sammen med et gospelkor på gudstjeneste med 150 mennesker. Der feira vi nattverd sammen. Vi sang en norsk sang med Martin Lund ved pianoet. Prosten deltok i tysk prestedrakt som liturg og med en liten tale.

Vi opplevde at de tyske prestene var ivrige i si tjeneste for evangeliet, og hadde mange av de samme utfordringene som vi har i Orkdal prosti. Mange kommer til dåp, konfirmasjon og gravferd, men mange steder få til vanlige gudstjenester.

Vi fikk ny inspirasjon til å stå på i vår prestetjeneste, og det gir godt fellesskap å være på reise i lag.

Dessuten fikk vi oppleve byen Eisenach der Martin Luther studerte og borga Wartburg der han oversatte Nytestamentet til folkelig tysk. Johan Sebastian Bach sin barndomsheim ble også besøkt.

Birger Foseide

 

Pilegrimsstav frå Stiklestad ,
gjennom Orkdalen,
til Santiago de Compostella i Spania

Frå fleire stader i Europa skal pilegrimar bere stavar som skal takast i mot samla i ei gudsteneste i september i den kjente pilegrimsstaden Santiago de Compostella i Spania.

26. februar vart det sendt ut ein stav frå Stiklestad kyrkje og frakta hovudsakeleg på sykkel til Trondheim. Derifrå på ski gjennom Bymarka til Sundet på Leinstranda. Ordførar Jon P. Husby førte han gjennom Skaun kommune. Han tok han med seg i sekken på skitur frå Skaun til Ulvåshytta i Orkdal. Der møtte prosten opp og gjekk med pilegrimsstaven på ski over Raudåsen, Lomtjønna og Lauvåsen og ned til Fannrem. Derifrå vart moderne framkomstmiddel brukt til overlevering på Skjøtskift til Lars Kjelstadli som skulle føre pilegrimsstaven til ordførar Ivar Syrstad i Meldal. Han skulle føre han gjennom Meldal for overlevering til ordføraren i Rennebu og leiaren i Nidaros bispedømmeråd, Ola Lånke.

Staven skal førast over Dovre og sørover til Hamar og Oslo. Vidare over til Danmark og gjennom Tyskland, Belgia og Frankrike til Spania.

Det er noko spesielt å delta i ein slik pilegrimsstafett. Det set skituren i ein større samanheng! Vi juksar litt i dette opplegget med å bruke bil og moderne syklar. Pilegrimane i mellomalderen gjekk nok på sine føter. Og dei tok seg fram over Dovre sjølv om det var vinter og snøstorm. Så viktig var det for dei å gjennomføre ferda til Nidaros. Ikkje alle kom fram. Om våren fann dei omkomne pilegrimar langs leia over fjellet. Kva var det som var så viktig for dei ? Eg veit vel ikkje så mykje om dette, men det var ein lengsel etter å komme nærmare Gud gjennom pilegrimsvandringa. Det var eit håp om å oppleve Guds-nærværet i Kristkyrkja i Nidaros. Kanskje var det noko dei bar på som dei ville legge frå seg der. Eit oppgjer og eit håp om ein ny start i livet utan børa frå fortida. Ein lengsel etter nåden og det nye, frie livet.?

Kanskje vi skulle gå pilegrimsleia gjennom Orkdalen i sommar i refleksjon og ettertanke og bønn!

 

 

årsfest geitastrand menighet

23. mars 2010

Rundt 50 hadde møtt frem da Menighetsrådet på Geitastrand hadde invitert til årsfest. Det ble en innholdsrik fest med et variert program.

Før årsfesten var kormedlemmene i Strupan invitert sammen med Jon Haugnes for å bli takket av. Det ble et hyggelig samvær hvor vi sammen mimret og så tilbake på små og store begivenheter i året. Jon Haugnes fikk overrakt den nylanserte albumboka med bilder fra jubileumsåret. Kormedlemmene fikk overrekt hver sin rose av Maj Kvernmo fra Menighetsrådet.

Selve årsfesten ble innledet med sang og konkurranse. Kantor Piotr Wrobel trakterte pianoet og Lilleberg presenterte kveldens 20 spørsmål om jubileumsåret. Det var også "boklansering". Albumboka fra jubileumsåret ble presentert.

Terje H. Jonassen leste opp årsberetningen fra jubileumsåret som for anledningen var noe mer omfattende enn ellers. Etter kaffe og kake var det årsregnskapet som stod for tur.

Bildeserien som ble vist jubileumsdagen i november, ble også vist på nytt supplert med bilder fra tampen av jubileumsåret. Lilleberg holdt kveldens andakt før loddtrekning avsluttet kvelden.

Det ble en flott kveld som samtidig markerte det endelige punktum på feiringen av Geitastrand kirke sitt 150-årsjubileum.

 

Pål Ove Lilleberg

 

 

flott estlandskveld

2. mars 2010

”Dette var den likaste kvelden på lang tid.” Denne kommentaren kunne man høre på vei ut av menighetshuset tirsdag 13. april. Da hadde vi fått være med på en flott konsert, hvor det estiske bluegrass-bandet Robirohi stod for hovedunderholdningen.

Robirohi er en gruppe bestående av fire meget dyktige musikere og sangere, og de er for tiden på en liten turné her i Trøndelag. Etter å ha besøkt oss i Orkdal, dro de videre til Hemne, Trondheim før turen gikk til Nord-Trøndelag. Robirohi synger og spiller om Gud, og musikken er slik at den som hører på ikke kan unngå å bli glad.

I tillegg til Robirohi bidro også et bluegrass-band fra pinsemenigheten på Heimdal i Trondheim, i tillegg til ”våre egne” – Orkland mannskor og Join Us. Sammen gjorde de dette til en uforglemmelig kveld for oss som var til stede, ja, ”den likaste kvelden på lang tid.”
 

 

 

Konfirmasjon 2010

Hvordan har konfirmanttiden vært?

Johan Flønes, Sanne Ebbesen By og Marius Bye Karlsen er 3 sporty konfirmanter som sa seg villig til å stille opp til et lite intervju om hvordan konfirmanttiden deres har vært.

Hvorfor har dere valgt å konfirmere dere i kirka?

Felles for alle 3 er at det å konfirmere seg i kirka har vært en tradisjon i familien, og det er viktig å holde på slike familietradisjoner. – Jeg kunne ikke tenke meg å konfirmere meg borgelig, fordi jeg tror litt på Gud, sier Sanne.
Marius sier at han på forhånd hadde hørt mye spennende om leiren på Søvasslia, og at det også var med på å påvirke valget.

Hva husker dere best fra konfirmanttiden?

Ingen av konfirmantene nøler etter dette spørsmålet, konfirmantleiren har tydeligvis satt spor.
- Leiren på Søvasslia! Det var det største, sier Marius. Capture the flag var kjempegøy!
- Leiren var bra og er et positivt minne, sier Johan.
- Leiren! Hele leiren generelt, sier Sanne.

Har dere lært noe?

Det var vanskelig å peke ut noe konkret, men ja, de har alle lært noe. – Jeg har lært mer om Jesus og Bibelen enn det jeg kunne fra før, sier Johan. – Men vi kunne litt fra før også, som vi har lært på skolen, legger Marius til.
- Ja, ganske mye forskjellig egentlig, sier Sanne. Jeg har ikke bare lært om andre, jeg har også lært litt mer om meg selv.

Linn Lilleberre

 

 

tilbakeblikk på sommeren

16. september 2010

 
Stor dugnadsinnsats på kirkegården ved Den Gode Hyrdes kapell

I vår ble det gjort et skikkelig krafttak på Den Gode Hyrdes kapell med tanke på forskjønnelse av kirkegården.

I 2007 fikk Menighetsrådet utarbeidet en plan for kirkegården. Året etter kom det på plass nye grusganger og en oppjustert innkjørsel. Det som gjensto var å ta ned store trær samt plante nye trær og busker i henhold til planen.

Menighetsrådet satte ned en kirkegårdskomite som har tatt seg av dette arbeidet. I slutten av mai ble det tillyst til dugnader. Etter flere kvelder med beplantning mm. har det blitt et flott resultat.

Stor takk til kirkegårdskomiteen med Inger Williams og Per Opøien i spissen.

Ny driftsbygning ved Ordal kirke

Mange har vel også lagt merke til at det har dukket opp et nytt hus ved Orkdal kirke. Den gamle garasjen var så falleferdig at den måtte rives. I løpet av vinteren har det blitt reist en ny og praktisk driftsbygning.

Her er det god plass til utstyret kirketjenerne bruker i sitt daglige arbeid på kirkegårdene. I tillegg står utstyret godt og varmt slik at vi slipper at det fryser, slik det skjedde sist vinter.

Maledugnad på Geitastrand

Det skulle være godt kjent at det har vært lagt ned mange dugnadstimer i Geitastrand kirke. Siste hånd på verket ble gjort i sommer. Da ble kirkebenkene malt.

 

Pål Ove Lilleberg

 

 

kristne i alle land

1. desember 2010

Visjonen frå Edinburgh

For 100 år sia var 1200  kristne leiarar samla i Edinburgh i Skottland. I hovudsak menn frå Vesten. Dei  sette eit optimistisk mål for kyrkja sitt arbeid framover: Evangeliet til heile verda i dette slektleddet!

I 2010 – 100 år etterpå – er det tilsvarande møte fleire stader i verda. Eg var med på tre dagars misjonsmøte i Oslo i september. Vi stilte spørsmålet: Vart målet frå 1910-møtet oppnådd?

JA! Visjonen frå Edinburgh-møtet kan seiast å ha vorte verkeleggjort i siste hundreåret. Det er i dag kristne forsamlingar på alle kontinent og i dei fleste land.

Men vi kristne i verda har store utfordringar i dag også: I Vesten er kristendommen i tilbakegang. Dei kristne i Afrika ser på Vesten som misjonsmark! Også fordi det er så mange innvandrarar frå andre kulturar som har slått seg ned i Vesten. Vi ser også i dag at dei fattige kristne er hovudaktørar i internasjonalt misjonsarbeid. I dag reiser ikkje misjonærar berre frå Nord til Sør. Misjon er bevegelse på kryss og tvers frå alle kontinent: from everywhere to everywhere. Madagaskar sender misjonærar til India. Den lutherske kyrkja i Hong Kong sendte nyleg 130 ungdommar til  Thailand og Kambodsja. Afrikanske land sender misjonærar til Frankrike.

Utfordringa frå Sør:

På det store misjonsmøtet i Oslo var det kristne leiarar frå Asia og Afrika som kom med utfordringar til dei kristne i Norge. Den norske kyrkja er for bunden av staten, vart det hevda med stor kraft. Det er altfor komfortabelt å lite på staten. Det ligg mykje kraft i dei norske kristne som kan bli frigjort viss det blir eit lausare forhold mellom kyrkja og staten. Statskyrkja er ”ein sovande kjempe” som kan frigjerast til ein åndeleg kjempe, trudde kyrkjeleiarane frå Sør. Dessutan hevda dei at norske kristne har god kunnskap, men lite erfaring. Vi har for lite erfaring med å leve som lys og salt i samfunnet. Det er mykje styrke å hente i personleg erfaring av Guds makt i sitt liv. Det er viktig å få erfaringar med Guds nærvær i  livet. Slike Gudserfaringar skal ikkje føre til isolasjon, men til fellesskap.

Rikdom og åndeleg liv.

Vi fekk også eit sukk frå biskopen frå Hong Kong: Rikdom og åndeleg liv har alltid vore eit ulykkeleg ekteskap. Han frykta utviklinga i Kina når dei kristne kinesarane no held på å bli rike! Vil veksten stoppe?

Gå, døyp og lær!

No står det ikkje lenger i Bibelen at vi skal gå ut og gjere alle folkeslag til disiplar. Det står berre: Gå! Som kristen kyrkje skal vi alltid vere i bevegelse med evangeliet i ord og gjerning frå menneske til menneske. Vi skal dele med andre det vi har fått av Gud. Da gjeld det ikkje berre å gå ut over landegrensene, men også å gå inn til eit medmenneske i nabolaget.

Birger Foseide

 

 

Toril Aas slutter

Vi snakkar med Toril Aas etter salmekvelden i orkdalskjerka og spør korleis det re å sitte her når ho no har slutta etter så mange år som reinhaldar. Ho innrømmer at det kriblar litt etter å ta fatt igjen. Men etter ei lengre sjukmelding må ho no berre innsjå at helsa ikkje tillet at ho kan ha eit slikt arbeid lenger.

Korleis begynte det, Toril?

Eg begynte i 13,1 % stilling i 1982. Da vart eg tilsett som kyrkjepedell. Eg er vel den siste med den fine titelen! Anna Toresen hadde vaska i 13 år, og det var vel ingen som trudde eg skulle halde på lenger enn det!

Du måtte arbeide til alle døgnets tider i kjerka. Vart du skremt nokon gong. Det har vel vore nokre episodar opp gjennom åra?

Ja, men ikkje alt passar å nemne her. Skremt har eg aldri vore, sjølv om eg av og til måtte vaske i kjerka om natta. Eg hadde jo anna arbeid på dagtid også. Kister i kjerka har aldri hindra meg i å arbeide der. Triveleg var det å vaske i 7-tida om juldagsmorgonen. Somme år var det julefrokost hos forpaktaren, og dei seinare åra var det kaffi og julekaker som klokkar Jon Fredrik Skauge kom med. Seinare på juldagen måtte eg rydde til julekonserten om kvelden!

Toril kommenterer forandringar i kjerka  som har vore til det betre. Kjerka er meir open i dag for mange ting. Det er mange ulike arrangement som folk kan gå i kjerka og vere med på. Det er kjempebra, seier ho. Og nemner for eksempel alle konsertane.

Kva var fint med å arbeide i kjerka?

Eg fekk vere åleine for meg sjølv og arbeide i ro og fred i mitt eige tempo. Av og til var ungane mine med. Prost Rogstad tok forresten på seg å vere barnpie så eg fekk vaske i fred somme gonger. Og barnebarn var med dei siste åra. Når stillinga vart 50 % og reinhald på kjerkekontoret vart lagt til så kom eg inn i eit større arbeidsfellesskap. Fellesskapet i staben ser eg tilbake på med glede – og saknar det, avsluttar Toril Aas.

Og vi takkar Toril for godt utført teneste, for triveleg kollegafellesskap og  for alt bakverk som ho har bidratt med i stabssamanheng opp gjennom åra!

Birger Foseide

 

 

Over havet med Evangeliet

Det er mange tidssoner og mye hav mellom Fannrem og Cuenca i Ecuador. I snart to år har Atle og Rannveig Ølstørn hatt sitt bosted og arbeidssted der. I slutten av september bar det vestover igjen etter et sommeropphold i Orkdal.

Vi stilte spørsmålene før de dro og fikk svar etter at de kom fram. Med Skype er ikke direkte kontakt noe problem lenger.

Vårt første spørsmål gikk til Atle:

Er vi ikke snart ferdige med å misjonere etter å ha sendt folk i øst, vest og sør i snart 200 år? Og hvorfor dra til Sør-Amerika, der spanjolene kom med kristendommen for flere hundre år siden?

- Det er et godt spørsmål. Selv om veldig mange i Sør-Amerika har hørt om kristendommen,  er det mange som ikke kjenner evangeliet og frelsen i Jesus. På 80-tallet jobba vi, både Normisjon her i Ecuador og NLM i Bolivia (som vi da jobba for) med å bringe evangeliet til unådde, dvs områder og bygdelag der evangeliet var ukjent. Etter hvert som mennesker ble kristne begynte vi å bygge opp lokalmenigheter og nasjonale kirker.  I dag samarbeider vi med  etablerte lutherske kirker. Oppgaven vår  er  å utvikle og styrke det arbeidet kirkene i utgangspunktet driver eller ønsker å starte opp. I dette arbeidet er vi ikke ledere, men medvandrere.

Hva er motivet deres for å være år etter år i Sør-Amerika som lavtlønnede misjonærer?

- Vi er ikke like lavtlønnet som vi var, men lønn skal uansett ikke være motivasjonen.

Atle holder fram at han liker dette livet, men at det også har med kall å gjøre. Han opplever at Gud har åpnet og lukket dører. I utgangspunktet var Atle ingen globetrotter og hadde vært to ganger utenom Norge før han dro til Bolivia første gang. Men da så han at han på denne måten kunne bruke sine egenskaper og anlegg.

Rannveig peker på at motivasjonen nå ikke minst ligger i følelsen av å stå i en verdensvid sammenheng. Man ser også at man får formidlet noe verdifullt til en kirke som trenger hjelp.

Normisjon er i ferd med å trappe ned tradisjonell misjonsvirksomhet i Ecuador etter noen tiårs tilstedeværelse. Hvorfor er det slik, Atle?

- Først og fremst har det nok med økonomi å gjøre. Ecuador har tross alt fått evangeliet og har etablerte kirker. Normisjon vil prioritere unådde folkeslag når økonomien er trang.

Hva består oppgavene deres i nå, og hva er utfordringene?

Rannveig forteller at hun skal undervise litt på bibelinstituttet. Dessuten skal hun ha ansvar for et team fra Gå Ut Senteret som kommer til Canjar i oktober. Rannveig sørger også for at fadderne til elever på Tambo-skolen får sine faste rapporter. Ellers blir det mye samarbeid med Atle i hans oppgaver.

Atle forteller at både den spansktalende og den lutherske kichwa-kirken har slitt fordi lederopplæringen falt sammen for ca. 10 år siden. Normisjon ble derfor med på ei nysatsing på lederopplæring først i den spansktalende kirken, senere i kichwa-kirken. Å få etablert lederopplæringen igjen i kichwa-kirken er hovedoppgaven for Atle og Rannveig. Prosjektet ledes av Felipe, som har halv stilling og er den eneste lønnede nasjonale medarbeideren i prosjektet. Utfordringen for Atle og Rannveig å få de nasjonale til å overta og eie prosjektet. De som var med før opplæringen falt sammen, må motiveres til å bli med igjen, og man må rekruttere nye talenter som kan bli et lærerteam rundt Felipe. 

Hva kan vi særlig lære av de kristne i Ecuador?

- Vi kan lære noe om helhetlig evangelisering, sier Atle. Vi har lett for å fokusere på det sosiale. For kichwaene er det åndelige en naturlig del av helheten i livet. De er mer avhengige av Jesus i det daglige, noe som fører til at de ber mer og mer konkret enn det vi ofte gjør. De har for eksempel våkenatt med bønn i kirken. Ellers merker vi at solidariteten er sterk, de kristne er flinke til å stille opp for hverandre. 

Har dere lagt planer for hva dere skal gjøre når dere kommer tilbake?

- Vi har begge permisjoner fra stillinger i Norge, men vi er åpne for Guds ledelse. Gud har åpnet og stengt dører for oss både der og i Sør-Amerika, og vi stoler på at han også gjør det når perioden i Ecuador går mot slutten.

Da vi samtalte på Skype, var det streik i politiet i Ecuador på grunn av dårligere lønns- og pensjonsvilkår. Senere samme dag kom meldingen om at presidenten var angrepet med tåregass, var blitt isolert på sykehuset av streikende politi og at flere flyplasser var okkupert.

Det kom etter hvert beroligende meldinger fra Atle, og når dette skrives, har situasjonen visstnok roet seg. Men å være misjonær, er altså fortsatt ikke er like trygt og forutsigbart som en vanlig jobb i Norge. Det er en påminnelse om at Atle, Rannveig og alle som står i arbeidet i Ecuador trenger vår omtanke og forbønn.

John Egil Bergem

 

Josef  - en lykke for Jesusbarnet

En lykke at Josef var der. Han trodde på Maria. Da Maria ble med barn uten at forloveden Josef var faren, fortelles det at han vil skille seg fra henne i all stillhet. For han ønsker ikke å føre skam over henne. Josef måtte være en god mann. For dette kunne blitt skikkelig skandale. Med fare for Marias liv.

En engel kommer til Josef i en drøm om natta. Den forteller ham at Marias barn er av Den Hellige Ånd. Hun bærer Guds Sønn i sitt liv. Josef våkner. Han tror dette. Og tar Maria hjem til seg som sin kone.

Likevel. Josef står for meg som en av de største mennesker jeg vet om. Tenk å tro på denne historien, og satse på at den er sann. Josef holder guttungen Jesus som sin fra den dag han tar Maria hjem til seg.

Josef er hele tiden litt i skyggen i Jesus -fortellingene. Vi vet ikke mye om ham. Arbeidskar. Snekker. Men for et mannfolk! Han stakk ikke av. Uten Josef hadde ikke dette gått. Da vismennene hadde besøkt den lille familien i stallen, viser engelen seg igjen for Josef i en drøm. Han får beskjed om å flykte, for kong Herodes vil drepe barnet. De blir flyktninger bare dager etter at Jesus blir født. Josef tar i hast Maria og barnet med seg, og drar fra Betlehem den natta.

Det kunne gått galt med Jesus veldig tidlig, hadde det ikke vært for Josef. Gud velger ikke den letteste veien inn på jord. Til enkle kår. Blir flyktning. De stod ham tidlig etter livet. Men han har god greie på folk. Visste nok at Josef var noe til kar, og at Maria var litt av ei jente. For Gud søker kjærlighet, slik vi gjør. Det er derfor vi er av ham. Gud valgte julenatt to mennesker som tar i mot ham i kjærlighet, - som tar hånd om den som er liten. Guds Sønn var liten julenatt. En underlig tanke. Uten kjærlighet kan ingen leve opp. Heller ikke Guds Sønn. En lykke at Josef var der.  

Velsignet jul!  

Tor Singsaas
biskop  Nidaros 

 

 

juleintervjuet 

20. desember 2010

Kjærlighet i hver maske

Med et bredt smil og varme i stemmen åpner Ellen døra i hjemmet sitt i Clausens gate på Orkanger. Det er kaldt og fint vintervær ute. Inne hos Ellen er det lunt og varmt. I det vi setter oss ned i stua bryter sola frem over tårnet på Orkanger kirka, som vi skimter gjennom stuevinduet. ”Hva vil du med meg?” Ellen er litt beskjeden, selv om hun som klokker i en årrekke på Orkanger, har vært i rampelyset. I dag er hun pensjonist men fortsatt står hun på som leder for foreningen Sjøguttens Vel.

Klokkergjerningen tok hun fatt på da Audun Slettahjell var prest her på Orkanger. Audun overtalte henne, etter at hun først hadde sagt nei. Det var nok ikke Ove som holdt igjen. Han var stolt av kona som ble klokker. Når en kirkelig handling skal utføres, er klokkeren på mange måter prestens høyre hånd. Ellen har arbeidet sammen med mange prester. I tillegg til Orkangerprestene nevner hun Kåre Rogstad. ”Det var noe spesielt med ham. Du kunne snakke med ham. Han var omsorgsfull!”

Ellen har gjennom klokkerjobben fått møte mange mennesker. Ingen arbeidsdag har vært lik. Hun satte pris på jobben sin og grudde seg aldri. Klokkergjerningen var meningsfyll. I glede og sorg har hun gjort sin gjerning. Hun har gitt mange sørgende, som har vært samlet til gravferd i kapellet, ei hånd. Noen begravelser glemmer hun aldri. Hun har åpnet døra til kirka for mang ei brud. Men det aller triveligste, understreker Ellen, har vært å ta imot alle foreldre som har kommet med barnet sitt til dåp. Det har vært rørende og er det fortsatt.

De som kjenner Ellen vet at hun overlater ikke noe til tilfeldighetene. Hun er grundig, nøyaktig og pliktoppfyllende. Slik også som klokker. Etter hvert ble hun utfordret til å være tekstleser. Flere ganger leste hun gjennom teksten hjemme. På søndag morgen, av og til på lørdager også, var det tørrtrening i kirka. Men Ellen innrømmer at hun hadde hjerteklapp første gangen.

Ut over på 90-tallet ble det ikke like lett å være klokker for Ellen. Ove ble mer og mer syk. Hjernebetennelsen som rammet ham rett før han fylt 50, satte mer og mer preg på livet hans. Det er tydelig å se at dette preger Ellen. Det er et samtaleemne hun stadig vender tilbake til.

Men fortsatt er hun leder av Sjøguttens Vel. Det er ei forening som arbeider for Sjømannskirka. Lærerinne Gudrun Hov stiftet foreningen 23. februar i 1938. Ellen ble dradd med på 50-tallet at Hilma By. Dette var et arbeid Ellen kunne identifisere seg med, siden Ove var sjømann før han ble gift med henne.

 Med glede ser Ellen tilbake på arbeidet hun har fått stå i. I Arbeiderforeningen, i Misjonshuset i Johan Bojers gate og på Menighetshuset har hun vært med å arrangere mang en basar og fest.

Før jul var det arbeidsomt. Strikkepinnene ble brukt ekstra flittig. Strømper, lester… ble produsert på løpende bånd. Kjærlighet i hver maske. Omsorg for sjøfolk som ikke kunne feire jul hjemme. Sjøguttens Vel organiserte innsamling av julegaver. I butikken til Ragnfrid Andersen ble gavene levert. Kretssekretæren sørget for å sende gavene videre til sjømannskirkene.

I 1994 feiret Ellen 60-årsdag. En av gavene hun fikk var tur til London. Et av høydepunktene på denne turen var visitten i Sjømannskirka. Besøket minnes hun godt. Hun ble tatt imot som ei dronning. I tillegg fikk hun besøke to norske båter som lå ved kai i London. Det ble opplevelsesrike dager for Ellen.

Jula er like om hjørne. Ellen er glad i jula. ”Det er fint å få feire jul, selv om det er tunge stunder. Ove er jo ikke med som før. Men på 1. juledag tar jeg han hjem.” Jula er noe mer for Ellen. Den tegner en himmel over livet hennes. Det kristne budskapet om barnet i krybben fikk hun med seg fra sin mor og far. De trodde på Gud og de sang ”Jeg er så glad hver julekveld”, julesangen Ellen er aller mest glad i.

Nå bor han høyt i himmerik
han er Guds egen Sønn,
men husker alltid på de små
og hører deres bønn.

Pål Ove Lilleberg

Kontaktinformasjon for Orkdal kirkelige fellesråd

Postadresse: Boks 4, 7321 Fannrem

Kontoradresse:  Blomstervegen 12, 7320 Fannrem

E-post:  post.orkdal@kirken.no

Telefon: 72 47 97 50

Telefon- og besøkstid: 

Mandag, onsdag, torsdag og fredag kl. 09-14

Tirsdag kl. 10-14