«Du vår med ljose dagar, med lengting, liv og song,
du spår at Gud oss lagar ein betre vår ein gong.»
Slik synger vi med Elias Blix over hele Norge om våren. Akkurat denne våren har jeg undra meg: Sang de den i 1945 også? Våren for 75 år siden da krigen endelig var over, var det da mulig å synge om «ein betre vår ein gong» og mene det? Var ikke det den ultimate våren?
Da frigjøringsvåren opprant, hadde krigen rast i seks år. Norge hadde vært okkupert i fem av dem. I ettertid vet vi at folket måtte vente i 61 lange måneder på friheten. Den som tenker at det var overkommelig, er bare etterpåklok. Underveis var det ingen som visste hvor langt løpet skulle bli.
Mange kjempet hardt for friheten uten å vite hvordan krigen ville ende. Desto større må gleden ha vært da friheten endelig åpenbarte seg.
Kristen tro proklamerer frihet fra alle slags undertrykkende krefter. Døden og alle dødens venner er overvunnet, sier vi, bekjenner vi, tror vi. Samtidig kjenner vi ambivalens. I dag kan vi se tilbake og si at alt ble ikke bra våren 1945 heller. Det er fortsatt kamper å kjempe.
Det er fort gjort å tenke at Gud er hos dem som er satt fri, og at frigjøring i seg selv er et uttrykk for Guds handling. Men bildet er mer komplisert. Guds Sønn ble selv kastet utenfor, torturert til døde og forlatt av alle. Gjennom dette opplevde Gud selv å være avvist, forlatt, redd, ensom, undertrykt. Når mennesker undertrykkes, er Gud der sammen med dem. Dette vil alltid være en del av Gud.
Ordet om korset er ikke et ord til seierherrene, og kristen tro er ikke triumfens religion. Det er et ord til dem som lider, dem som ennå ikke er satt fri. Det er et ord til oss «i vår lykkes tid, i vår sorg og vår nød, i vår siste time og på dommens dag» som vi ber i fastelitaniet. Gud er hos oss gjennom alt, mens vi er på vei mot ein betre vår ein gong.
Harald Hauge
Sokneprest i Røros og Hitterdal