«Sinnsrobønnen» har fulgt meg fra jeg var nyutdannet sosionom. Den er skrevet av den amerikanske presten Reinholdt Nieber i 1934. Bønnen blir ofte brukt til avslutning av møtene i AA.
Gud, gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.
Jeg har lett for å bekymre meg. Pandemien gjør ikke bekymringene mindre. I det daglige hjelper bønnen meg til å bli mer bevisst. Hva kan jeg endre, og hva må jeg bare godta eller forsone meg med? Jeg ber om sinnsro, mot og forstand.
Det er en hvile i å kunne legge fra meg det jeg ikke rår over i Guds hender. Men noen ganger oppleves uttrykket «å legge noe i Guds hender» som en ansvarsfraskrivelse. Vi er Guds hender og føtter her jorden. Gud arbeider gjennom oss. Både den store innsatsen som blir lagt ned for å redde liv på sykehusene, og all medisinsk ekspertise og hjernekraft som blir brukt på å utvikle medisiner og vaksine, er eksempler på dette.
Vi kan gjøre noe. Norske leger og sykepleiere reiser ut for å bistå kollegaer i andre land. Tyskland stiller sykehusplasser til rådighet for nabolandene. Kirkens Nødhjelp, Flyktninghjelpen og andre organisasjoner trapper opp hjelpen til de mest sårbare. Tilgang på såpe og rent vann er en forutsetning for å bremse pandemien. Mange har ikke tilgang til dette. Skal vi godta det?
Det gir håp når tidligere statsråder, et samlet bispekollegium og kirkeledere står sammen bak et krav om å evakuere barn og barnefamilier fra Moria. Det gir håp å tilhøre en kirke som viser at den er medfølende, modig og forstandig. En kirke som ser og sier ifra.
Vi kan gjøre noe. Resten kan vi legge i Guds hånd.
Inger Marie Falch Løwø
Diakon i Indre Fosen