Det ble meg fortalt i går at en kirke et sted i landet hadde rullet ut et banner over kirkeveggen hvor det stod med store bokstaver: «Håpet er ikke avlyst.» Hva annet har vi hørt og lest om de siste ukene enn at mye er avlyst eller utsatt: Konfirmasjoner, OL, lønnsoppgjør. Listen kunne gjøres utømmelig. Midt i alt dette er det altså noe som blir stående, som ikke blir hverken avlyst eller utsatt: Håpet.
Hva vi håper på kan variere mellom oss. I disse dagene håper nok alle på at livet vårt skal normalisere seg igjen og at det må skje så fort som mulig. Ingen av oss liker dagene vi har nå. Og dette håper må vi ikke avlyse. Det er med på å gi oss både mot og kraft. Om vi lar håpet fare, er vi fort ferdige. Derfor er det så godt å høre lederne våre når de sier «når vi kommer ut på den andre siden». Det får meg til å håpe og fatte mot.
Bibelen har også noe å si om håpet. Heller ikke der blir det avlyst eller utsatt: «Så blir de stående disse tre: Tro håp og kjærlighet.» Midt i all virus og pandemi, respiratorer og sykesenger er det noe som blir stående! Vi kan tydeliggjøre det enda mer og si at der er noen som blir stående. Som ikke faller, som ikke bukker under, som ikke blir utsatt eller avlyst, noe og noen som er konstant. Vi er med andre ord ved tilværelsens og livets konstans.
Tro, håp og kjærlighet. En gylden triangel. En hellig triangel. Den skal klinge disse dagene. Korset, ankeret og hjertet er symbolene for disse ordene. Vi vil finne de fram som en retningsviser og veiviser til dagene som kommer.
For mange år siden var jeg med og sang en sangsyklus med håpstekster fra Bibelens siste bok, Johannes åpenbaring. Syklusen hadde denne tittelen: «Visst skal våren komme. Visst skal jorden bli ny.» Det er ord i rette tid nå.
Det er snart påske. Fremfor noe håpets høytid. Påskedagen som forteller at døden døde og livet vant. Fra påskemorgen av går Jesus med. Fra påskemorgen av går Jesus foran. Trofast medvandring også når våre dager blir så annerledes.
Gledelig påske!