Det, som skal skje, har skjedd
Igjen et år blir gudstjenestene avlyst i påsken. Men det er verdt å huske det er vår feiring av påsken som ikke kan finne sted som vanlig. Det er helt sikkert frustrerende. For noen mere enn andre. Men man kan feire den i sitt hjerte. For vi skaper ikke Jesu oppstandelse ved å feire den – hverken alene eller i fellesskap. Den har funnet sted. Kunne frustrasjonen bety at det blir helt klart for os så har den tjent et formål.
Det som skal skje til menneskers frelse har skjedd. Frelse – eller om man vil, befrielse.
Det skjedde de to påskedager: Langfredag og påskemorgen.
Langfredag viste Jesus at Guds kjærlighet går med mennesket inn i dødens mørke, inn i feilenes og syndens mørke – helt inn, hvor det vanligvis ikke er mere håp.
Ørland Kirke er på en måte en langfredagskirke helt av seg selv. Motivet på det store og fremtredende alterbildet er Jesu grav. Det er som om vi sitter i forkammeret til en grav. Noen har da også foreslått, det skulle tas bort. Men menigheten ville ikke det. Jeg skjønner det. For det uttrykker så tydelig som noe Guds til bunnen gående kjærlighet til sitt skapte, nødstedte menneske.
Men hadde det ikke skjedd annet end at Jesus var blitt lagt i graven, så vakkert han end preket, så mye godt han end gjorde, da hadde det vært glemt, bildet hadde ikke vært, kirken heller ikke.
Det annet sies da også i det noe mindre bilde, en glasmosaikk av Jesu oppstandelse oven over. Kjærligheten, Guds kjærlighet, er den ubetinget sterkeste. Derfor oppleves alterbildet som uttrykk for den dypest tenkelige omsorg, og ikke bare mørke-stemning.
Kristus er oppstått fra de døde! Ja, han er sannelig oppstanden – har svaret lytt i snart to tusen år – ved påskegudstjenester – og intet er til hinder for at det har sitt ekko i hver eneste hjerte, der tenker det. Også midt i Koronatider.
Det som skal skje, har skjedd. Til menneskets frelse. Frelse er et mye tungt ord. Så: befrielse.
Befrielse fra hva? Angsten. For døden, for det å ha vært noen å bli til intet. For tapet: vi mister mennesker, vi elsker, men vi mister dem ikke inn i intetheten. Angsten for dom og fortapelse. Det kan vær nokk, som vi bærer skyld for, men vi trenger ikke å bære dommen og fortapes, det er tilgivelse og det er i Guds hånd å rette opp det for oss uoppretttelige.
Oppstandelsen sir: Det finnes ikke bare dette snevre tidens rom. Evigheten finnes, og den er fylle og kjærlighet. «Hvor bare det mangler, som smertede her» skriver Grundtvig i diktet O deilige land.
Det er en befrielse fra angst til håp. Ikke bare til håpet om noe på den annen side av døden. Håpet blir også til en befrielse i livet.
En av de eldste nedskrevne tekster om oppstandelsen (og dessuten dåpen) finner vi hos Paulus: «Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.» (Rom. 6)
Døden er overvunnet med langfredag og påskedag. Vi har vokst sammen med Kristus. Han viste det dypest langfredag, og sterkest påskedag. Da hefter jeg meg ved ordene: at vi skal vandre et nytt liv. Det nye – evige - livet slår inn i livet, ikke bare etter døden, men mens vi lever. Det slår inn som gjenopprettelse av det som gikk sønder blant mennesker. Ikke fullt og helt, det er ikke mulig mens tiden løper, men hvor vi kan gjøre noe, gjør vi det. Derfor er så viktig et punkt i Jesu formaninger tilgivelse og at vi ikke skal dømme. Det slår igjennom i omsorg, kjærlighet til de som trenger. I å søke det som er rett. Lenges etter fred – og forstås, gjøre hva som står i ens makt å gjøre.
Alt det er «nytt liv». I glede.
Så: gledelig påske – uansett!
Kristen Skriver Frandsen