Evangelium og preken i Søm kirke 19. nov. 2023
25. søndag i treenighetstiden, 1.rekke
Evangelietekst: Markus 2,1–12 - Den lamme mannen
1 Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. 2 Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, 3 kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. 4 Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. 5 Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.»
6 Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: 7 «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» 8 Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? 9 Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’? 10 Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – 11 «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» 12 Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»
PREKEN av Rolf Erik Hanisch
Mama Maggie
Var du her på tirsdag? Da Mama Maggie var her.
Mama Maggie kom inn i dette kirkerommet og fikk se Kristus-figuren på veggen. Og hun så en Kristus som bøyer seg – bøyer seg for menneskene og all den smerten som er i menneskers liv.
Hun ga meg et nytt blikk på dette «krusifikset» vårt og på Jesus Kristus selv:
Det er som han bøyer seg for deg som kommer inn her og med dyp respekt for den lidelse og smerte som mennesker må gjennomleve. Han vet om livets og menneskenes grunnskade, og hvordan mennesker knuges under den. Og han bøyer seg for dem og bøyer seg ned for oss, bøyer seg ned til oss.
Mama Maggie vet mye om menneskelig lidelse. Hun har sin tjeneste mellom barn og familier på Søppelberget i Kairo og har sett mye elendighet mellom dem. Hun fortalte at hun spurte Gud – som så mange gjør: «How can You allow all this suffering?»
Jeg oppfattet at hun fikk som et svar: «They are your gift.»
Hva det betyr, vet jeg ikke helt
Men hun gav avkall på sitt tidligere liv og solgte sin eiendom og gav seg til arbeidet blant de fattige. Og jeg oppfatter at hun gjennom denne tjenesten har kjent seg berørt, benådet og begavet med ufattelige rikdommer …
Den lamme og bærerne
Men la oss gå tilbake til evangeliet og beretningen vi hørte, - om Jesu møte med den lamme:
Lukk øynene og se.
(Har du lukket øynene?)
Se for ditt indre øye:
Fire mann kommer bærende på en båre.
Det ligger en mann på båra.
Han er lam.
De fire bærer.
Den lamme er altså ei bør – en byrde.
Om han har vondt, vet vi ikke.
At det er vondt, kan vi regne med. Livet han har fått, gjør vondt.
Hvordan han ble lam, sies det ikke noe om. Men vi kan regne med at han plages med det samme spørsmålet som så mange har kjent på:
Hvorfor, hvorfor?
- Hvorfor skulle dette ramme meg?
Vonde erkjennelser følger med:
- Jeg kan jo ikke lenger brødfø min familie. Jeg er bare en belastning.
Mismodige tanker og følelse av meningsløshet kommer gjerne, ligger og lurer og bryter ned:
- Kanskje var det bedre om jeg ikke var her, bedre at jeg var død …
Disse vennene som bærer - de ser han i landsbyen hver dag. Ded vet han ligger der hjelpeløs. Men hva kan de gjøre? De er også hjelpeløse.
- Men de kan bære. Så de bærer.
For Jesus er i byen.
Så de bærer. Og de bærer med forventning, med håp.
Og mannen på båra får også håp - av dem.
- De håper sammen! De er sammen om dette.
- Du verden for en forskjell det kan gjøre – at det er noen der som bryr seg – som er sammen med deg i din situasjon.
- Og for en gave DEN er, som er hos den som lider. Han ville ellers vært alene med sin smerte.
Så kommer de frem der Jesus er.
- De møter motstand – for det er trengsel.
- Men de mister ikke motet.
- De åpner vei – bryter opp tak – lårer ham ned: rett ved der Jesus står.
Jesus ser «deres tro»
- Har noen sagt noe om tro?
Hva er det Jesus ser?
Han ser en lam og fire som bærer og som ikke lar seg stoppe men trenger seg frem – til Jesus – fordi de håper at han kan hjelpe.
Jesus ser tro og håp og kjærlighet hos disse som bærer.
Og han ser den lamme,
- ikke bare at han ligger der på båren og er lam
- Jesus ser åpenbart til hans innerste, selve hjertet i denne kroppen
Og han som ser, sier: dine synder er tilgitt
- Det betyr vel omtrent noe sånt som: «Du og Gud – dere er OK».
- Om den lamme har ventet på DE ordene, vet ikke jeg,
- Men han vekkes for en makt som kan tilgi synder, det må vel være klart, - og vis meg den person som ikke kjenner noe inni seg som er gått i stykker og altså vet hva det er å ha hjerte med sår.
- Og for å gjøre det klart at Jesus virkelig eier denne makten til å tilgi synd og helbrede et hjerte og gjenopprette hjerteforholdet til Gud, så sier han igjen til den lamme: Stå opp, ta båren din og gå.
- Du ser: Underet som skjer er bekreftelse. Bekreftelse på at Jesus eier denne myndigheten – myndighet til å tilgi synd og gjenopprette livsforbindelsen mellom et menneske og Gud.
- Og – som alle mirakler i evangeliene – så er også dette miraklet et tegn:
- Ved Jesus skal Gud gjøre alle hjerter hele og føre den som kommer til Jesus frem for Gud helet og fullendt.
Det eneste han spør etter, er vår tro.
Ikke en sterk tro. Den kan være liten som et sennepsfrø, sier jo Mesteren.
Men den gjør hele forskjellen. Den gjør at vi kommer. Det er dette det handler om: at vi kommer, – til Ham, – kommer med oss selv og hverandre og livet vi har sammen.
Da Mama Maggie var her, delte hun med oss det spørsmålet hun stilte Gud: “How can You allow all this suffering?”
Det er et spørsmål vi aldri blir ferdig med og for mange blir det et hinder som stenger veien til tro på (at det finnes en) Gud.
Ingen har funnet noen intellektuell løsning på lidelsens problem.
Men hun fikk et slags svar: They are your gift … ?
Og dette svaret er (som jeg oppfatter det) også hennes erfaring!:
Hun gav avkall på seg selv og gikk med Kristus inn i denne lidelsen hun så
- og gav seg til arbeidet blant de fattige. Hun har våget å ta del i menneskers smerte og så det som et kall å selv være med å svare på all denne lidelsen.
Og høster rik velsignelse, erfarer at hun er berørt, benådet og begavet med ufattelige rikdommer …
At hun kjenner og gjemmer en skatt, lot hun oss ikke være i tvil om.
Og det er åpenbart at denne gaven/skatten er ikke bare noe hun har fått – men både barna som har lidt under livsvilkårene på Søppelfjellet og alle de som har sluttet seg til Mama Maggie’s barmhjertighetsarbeid og selv har gått inn i det, de har også fått del i denne skatten sammen med henne og sammen med alle barna og familiene som er berørt og har fått et oppreist liv med verdighet.
For Mama Maggie og alle som arbeider med Stefanusbarna gjelder dette:
- Livet er en hellig ting.
- Lidelsen er blitt et hellig sted – der Mama Maggie og Stefanusbarna selv er blitt slike som Kristus, slike som bøyer seg for mennesket, for lidelsen.
Den knuste krukka
Jeg tenkt på krukka igjen. Du vet - den store vasen som står her ute på plassen. Den som var brutt og knust og satt sammen igjen av tusen skår.
- Hva er egentlig limet som holder skårene sammen?
Og jeg tenkte på oss som er her. Vi er en menighet.
Vi er en ressurssterk menighet. Vi kan fort komme til å tro at det er disse ressursene som holder oss sammen og bygger oss opp. Så tenkte jeg:
- Kan hende det heller er manglene, svakhetene, smerten som er limet mellom oss?
- Den delte smerten og det delte savnet.
Der én tør åpne seg for en annen med smerten sin …
Der en annen tør komme i berøring med din smerte …
Der bringes vi sammen i et dypere fellesskap og et langt sterkere fellesskap.
Slik det skjer i Mama Maggies liv og arbeid. Der barn som lider møter mennesker som lider med – og fellesskap oppstår og mennesker løftes - reises opp til nytt håp og ny verdighet, og den som løfter, selv erfarer å bli løftet til fornyet håp og ny verdighet.
Limet mellom skårene – er visst ikke våre egne rike ressurser – men den delte smerten, – og ydmykheten for den andre, og ydmykheten for dette enestående: livet – gitt av Gud, ment for Gud, og det har sitt mål hos Gud.
«Menneskeverd»
Vi gir vårt takkoffer i dag til organisasjonen Menneskeverd.
Det er en stemme i vår tid som tør tale entydig om menneskets verd fra livets begynnelse til livets slutt. Som holder oss fast i dette:
- Livet er hellig.
- Mennesket er fra unnfangelse til død ment for liv – sett, elsket og gitt verd.
Vi verner og holder omkring dette verdet sammen.
Og vi lærer i dag av Mama Maggie og evangeliet:
Det er store rikdommer skjult i dette som skjer, når den som lider ikke lider alene, men at noen lider med og løfter ut av mismot og ut i mening og lys og sier med myndighet fra Jesus selv:
Du er av Gud.
Og du er ment for Gud.