På fondveggen i Søm kirke henger Kjell Nupens Kristus-figur. Et slags krusifiks, men kroppen er ikke fiksert på noe kors. Det er som om Jesus bøyer seg frem og ut over oss med hendene utstrakt og vil omslutte oss og alt det livet vi kommer med.
Denne våren skal vi - med inspirasjon av Nupens «krusifiks» - kaste fire blikk på Kristus Jesus. I dag skal vi feste blikket på «Han samler oss»
ET ANNET BLIKK PÅ KRISTUS
Jeg har lovet dere fire temaprekener i vår. Alle inspirert av Kjell Nupens fremstilling av Kristus – på veggen her i Søm kirke. Med Nupens fremstilling som inngang til teksten vi har fått.
Sist temagudstjeneste (10. mars) så vi han som bøyer seg - bøyer seg for oss, bøyer seg til oss.
I dag kaster vi et nytt blikk på Nupens Kristus og på den Jesus vi tror på.
Se på Kristus-figuren en gang til: Hva finnes der i denne skikkelsen?
God kunst kan åpne øynene våre for nye måter å se på, gi oss nye innsikter. Slik kan Nupens fremstilling av Kristus åpne øynene våre for nye måter å se Kristus på. Se ham fra en annen kant, fange nye aspekter ved Nupens fremstilling og sette oss på sporet av nye innsikter i hvem Jesus Kristus er.
Se igjen:
Det mest iøynefallende er kanskje hvordan han brer armene ut på en spesiell måte. Som om han vill omslutte oss som er her? Og sånn speiler han også den formen rommet her har fått: to vegger som buer seg mot en sirkel og møtes i Nupens glass-spalte. Som arkitektene har tydet det for oss: Rommet har form som to hender som møtes i glass-spalten og omslutter forsamlingen her.
Se på hendene hans. Er de den korsfestedes, kanskje, som «lukker seg om naglene»? – enda vi ikke ser noe kors her. Eller er det et slags «grep» hendene hans gjør? - som om han vil holde om oss og trekke oss til seg og ta oss inn til seg, vi som er her?
Et annet trekk som er påfallende: Han har ikke har noe ansikt, har han vel? Eller i hvert fall har det ikke fått noen ferdig form og noe uttrykk. Nupen har ikke hatt noe konkret menneske som modell.
Henrik Sørensens berømte Kristus-maleri fremstiller en blond Kristus med nordiske trekk. Og i andre kulturer finner vi andre fremstillinger av Kristus med helt andre etniske trekk. Det er ikke noen antydning til noe sånt her.
Men det er ingen tvil om at det er et menneske som fremstilles for oss. Kanskje er det Mennesket, rett og slett, som Nupen har tenkt på? Adam, som han kalles, det første mennesket. Mennesket av jorden, representanten for alle mennesker. Og samtidig er det unektelig Kristus – «den andre Adam». «Menneskesønnen» – han som er fra himmelen. Er de der, begge i samme skikkelse? Både den første og den andre Adam?
Det er Paulus som gir Jesus dette navnet: Den andre Adam. Den førstefødte av en ny menneskehet. Og Kristus selv sier at det som skjer med ham, det skjer på alles vegne, for alle menneskers skyld. Og at han vender alle menneskers skjebne, når han drar oss til seg og vi trekkes inn i fellesskapet med ham.
For det er hva han vil, han som kaller seg den gode gjeteren, han vil trekke menneskene til seg, samle menneskene som gjeteren samler sauene sine.
DEN GODE GJETEREN
«Jeg er den gode gjeteren,» sa Jesus. Med dette ordet griper Jesus tilbake til en av de store profetene i Bibelen – til Esekiel. Vi hørte fra kapittel 34 hos profeten. I det kapitlet tegnes et bilde for oss av den gode gjeteren. Og hvordan er den gode gjeteren?
Han ”er hos flokken sin” og han gjeter dem på gode beitemarker. Og han ”tar seg av sauene den dagen de blir spredt”. ... ”De bortkomne vil jeg lete etter, og de som er drevet fra hverandre, vil jeg føre tilbake. De som er skadet, vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke. De fete og sterke vil jeg vokte og gjete på rett vis.”
Det er Herren selv som vil være hyrde for sitt folk. - I skarp kontrast til de hyrdene som før var satt til å lede folket. Over dem felles en hard dom: ”Dere har ikke styrket de svake, ikke leget de syke og ikke forbundet de som er skadet. De som er drevet fra hverandre, har dere ikke ført tilbake; de bortkomne har dere ikke lett etter; de sterke har dere kuet med vold og makt. - Så ble sauene mine spredt, fordi de ikke hadde noen hyrde; de ble til føde for alle slags villdyr (v.4-5). Derfor avsetter Gud dem som hyrder.
Men så: her i Johannes-evangeliet trer Jesus inn i nettopp dette bildet som Esekiel maler, og Jesus sier: ”Jeg er den gode gjeteren”. Han vil selv være den som kommer og vil være hyrde for folket. Ja, han kommer som Herren selv – for det er Herren selv som vil ”lete etter sauene mine og ha tilsyn med dem” (Esek.34,11).
Er det rart at de jødiske lederne blir provosert av ham? I pur frustrasjon sier de til hverandre: «All verden løper etter ham» (Joh.12,19). Og de legger planer for hvordan de kan få fjernet denne Jesus fra Nasaret.
Men vanlige folk dras altså mot ham. Hva er det med Jesus? Hvorfor strømmer de sammen omkring ham?
Det handler om mer enn nysgjerrighet. Ja Jesus sier det selv i dette bildet av gjeteren og sauene: sauene kjenner ham. De kjenner ham på stemmen – og de forstår at han er den som vil dem vel. Og som gjeteren kjenner sauene, slik kjenner Jesus menneskene. Han kjenner dem, han har omsorg for dem og han taler til hjertene deres.
Men også de kjenner ham, sier han. Og de kommer. De kommer med sine sår og sin sorg. Sine bekymringer og sin angst.
En far med sin plagete sønn.
En spedalsk med sin ødelagte kropp – ja ti spedalske en gang.
Ei kvinne med tårene sine.
Ei anna med blødninger som ikke vil ta slutt.
To søstre med bekymringen for sin syke bror. Siden med sin anklage og sin sorg over at han var død.
En som var født blind og hele sitt voksne liv hadde vært utlevert til tigging og forakt.
De trekkes alle mot denne Jesus.
For å få hjelp, - ja!
Men ikke bare det! Når han taler med dem, er det som han vekker lengsler dypere enn bare lengselen etter hjelp. Som med kvinna ved brønnen, du vet. Som åpenbart kjente seg sett på en helt nye måte, og som sa til de andre: Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort.
Er det ikke som om de alle lokkes frem av denne stemmen? Kjenner igjen sin sjels dypeste lengsel, får mot til å tre frem – og blir møtt av Ham – og i møte med ham blir alt forandret.
Jeg synes de likner barn som skjuler seg i paradishagen og hører Faderens rop etter sine barn: Adam – hvor er du?
Er det dypest sett dette de hører i Jesus sine ord? – Faderens rop etter sine barn? Ikke truende. Jesus truer ikke. I hans stemme hører de visst heller lengsel, lengsel etter barna som er kommet bort. Som Jesus sier det selv: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. (Matt.23,37)
Og i bildet av gjeteren og sauene finner vi det samme: Om han så savner bare én av de 99, så går han ut og leter, - leter til han finner den.
– Slik Jesus nettopp er kommet for å lete etter menneskebarna, og bringe barna hjem til Faderen. Til Ham, som de kommer fra. Som gav dem liv og skapte dem til fellesskap med Den Høyeste. Og som ikke kan glemme en eneste.
Som hele tiden prøver å rope dem hjem. Hjem til paradishagen.
Og nå er han her. Den gode gjeteren.
PORTEN
Men han sier én ting til i vår tekst: Jeg er porten. Porten til kveen. Det er innhegningen, hagen der sauene er trygge.
Det minner meg om noe. Nettopp om paradishagen. En gang ble den stengt for menneskebarna og tilgangen til livets tre ble voktet med flammende sverd. (1.Mos.3,24)
Men nå står Jesus midt iblant menneskene og sier: Jeg er porten. Og den som går inn gjennom ham «skal fritt gå inn og ut og finne beite.» Ja han er kommet for at vi skal ha «liv og overflod».
Og nå er vi her. Vi har hatt ulike veier hit. Og har ulike grunner, kanskje, til å være her. Men like vel, - dypest sett, er du vel her fordi Han med stemmen har ropt på deg, trukket på hjertet ditt. Så har du gått gjennom porten og inn i kveen, inn i hagen, inn til flokken. Han med stemmen har samlet oss.
Og nå er vi her.
Og dette er et helt spesielt fellesskap. Et fellesskap av mennesker som er kalt sammen av denne stemmen. Og som er kommet sammen for sammen å lytte til denne stemmen og lærer den mer og mer å kjenne. Og jo mer vi lytter, jo mer lærer vi å ELSKE denne stemmen, er ikke det din erfaring også?
Og om livet til tider gjør vondt, så vet vi like fullt at han vil oss vel. Han har vist oss sin kjærlighet, da han gav seg så totalt hen for oss.
Og i ham har vi funnet tilbake både til Gud og til oss selv, har vi ikke? Når du finner ham, da vet du at han har funnet deg. Og nå vet du det er sant, som Augustin sier det, at du var skapt til Ham og din sjel var urolig, - inntil du fant hvile i Ham.
Det er som vi får oss selv tilbake, er det ikke? Og vi får mot til å tre frem og tre ut i lys med våre liv. Og som frie barn av Gud, kommer og går vi i frihet og finner fred, finner fylde av liv i hans ord. Og den gode boka forteller oss at til sist må alt som skjer, tjene til det gode for den som elsker Gud.
HØRSELEN
Det siste vi skal miste er hørselen, sier de.
Vi skal kan hende alle oppleve, før eller siden, når vi en gang skal gå ut av tiden, at ordene mister vi. - Vi skal miste grepet på begrepene. Men stemmen kjenner du, klangen i stemmen hans. Og om vi en gang kommer dit at vi ikke lenger kjenner ordene eller kan sette ord på troen, så kjenner du stemmen og han med stemmen kjenner deg. På stemmen skal du gjenkjenne ham, og du skal vite dypt i din sjel at han er den som kjenner deg, og han er den som vil deg vel og vil kjennes ved deg. Han sier: Jeg har kalt deg ved navn. Du er min.