Påskemorgen slukker sorgen!
Kjære deg!
Du og jeg, ja, alle sammen, har det siste året lært å leve med at endringer inntreffer raskt i pandemiens tid. Så også nå. Lenge hadde vi håpet på å feire påskegudstjeneste i kirka vår, men også i år lot det seg altså ikke gjøre. Gitt den siste tidas smitteoppblomstring nasjonalt, kom det kanskje ikke som en veldig stor overraskelse. Likevel, det er lov å være skuffet. Det er lov å være lei seg. Det er jeg også - lei av alt som heter Corona og restriksjoner. Men så må vi bare fortsette å holde ut og holde sammen, om enn på avstand, som tidligere.
For mange er det sorg knyttet til det å ikke kunne feire kirkens viktigste høytid i nettopp kirka vår. Det er veldig forståelig. Men det betyr ikke at påskefeiringen er avlyst av den grunn. Absolutt ikke. I en tid med krise, usikkerhet og fortvilelse skjønner vi mer av det mørke bakteppe for hvordan håpet finner sin vei – der vi minst aner det. Å leve med håp betyr ikke å være naiv, eller å være på flukt vekk fra livet, men å leve i nærkontakt med livet slik det er. Påskedagens mørke bakteppe var sorg og tap. Jesus var død. Hans venner var knust. De var redde, og de gjemte seg for myndighetene. Fremtiden var tilsynelatende tapt for dem. Det var ikke mer å si. Det var ikke mer å gjøre. En tom grav gir ikke mange svar. Heller flere spørsmål. Så også for oss. Ingen av oss lever uten å oppleve mørke ved det å miste noen vi er glad i. Smerte, lidelse, alderdom og død er del av våre grunnvilkår. Med samme stabilitet som tyngdekraften, holder døden oss innenfor livets gitte rammer. Slik har det alltid vært så lenge liv har eksistert.
Men i dette gir påskedagen et glimt av et annet perspektiv. Et guddommelig perspektiv. Påskedagen, kommer med en helt ny begynnelse. Den kommer med et nytt håp. Og nytt liv. Midt i alt som vil ha oss til å trekke en motsatt konklusjon. Påskedagens lys og glede kommer som en gave utenfra, fra Gud. Akkurat som livene våre er gitt oss som gave fra Gud. For vi er jo båret inn i verden av andre hender enn våre egne. Noen hjalp oss til livet den gangen vi ble født. Menneskehender, ja visst, men Guds hender, dypest sett. Slik er vi overgitt til hverandre. Og til livet i sin alminnelighet. Vi er ikke alene. Ingen av oss lever for seg selv, skriver apostelen Paulus, og ingen dør for seg selv. Enten vi lever eller dør, hører vi Herren. Og slik bes vi våge tillit til at livet vil meg vel. Midt i alt. Midt i alt vi bare må mestre. Midt i det som også gjør livet krevende.
Våren kommer snart. Det vet vi. Vi gleder oss til den og til de varme dagene som følger. Så lenge det er snakk om trær og blomster som snart skal vokse og gro, alt det vakre som naturen gir, kan vi leve i tillit til at det vil skje på nytt igjen. Også i år! Ingen kan stoppe våren fra å komme. Igjen og igjen skjer det.
Det samme gjelder for påskens budskap - det kommer utenfra, på nytt, uforskyldt, som Guds eget verk. Det tar bolig i hjertene. Håpet handler om livet her og nå. Jesus kommer som den levende, for å vise mennesker at en ny begynnelse er mulig og at det mørke, som vi alle må gjennom, likevel er opplyst av Guds nåde og kjærlighet. Slik lyset fra den gode vårsola om litt skal stryke varmt over ansiktene våre, gis vi på ny et kjærtegn fra Skaperens gode hånd. Og når vi en dag skal dø, skal vi bli tatt imot av de sammen gode hendene som en gang gav oss livet.
Derfor: Påskemorgen slukker sorgen!
Vennlig hilsen Svein Lillejord,
sokneprest i Ottestad menighet