Leirlivet kan være riktig så sammensveisende, og jeg tror ikke jeg er den eneste som kjenner litt på sorgen over at dette årets konfirmantleir i Strindheim menighet nå er en saga blott. Men minnene blir igjen, og dere skal få ta del i noen fra siste dag også. Bleke om nebbet samlet vi oss til frokost, og var fulltallige mindre enn ti minutter etter oppsatt tidspunkt, hvilket ikke er for ille i min bok, i hvert fall. Det skal sies at frokost med egg og rundstykke kan gjøre selv den korteste nattesøvn litt lettere å holde ut, og egg og rundtstykke fikk vi. Så var det i all hast opp på rommet for å se hvor langt man kunne få pakket og ryddet på de gjenværende tretti minuttene før det skulle være en ny samling, og for enkelte var dette uvergelig ikke nok. Jeg kikket inn på et rom rett før ti, og da (etter intens rydding og pakking) så det like rotete ut som jeg hadde forventet at det ville se ut FØR rydding var påbegynt, så kanskje det var like greit at jeg ikke kikket inn på forhånd. Klokken ti var det et lite avbrekk for blant annet å ha en diskusjon om hvordan konfirmatene ønsker at den videre konfirmanttiden og ungdomstilbudet i kirken skulle se ut, og her kom det inn mange gode innspill. Så var det på tide å (for noen) gjenoppta ryddingen av rommet, for andre å gå løs på andre etappe: støvsuging, lett rengjøring av speil og servant, samt baksering av bagasje ned i TV-stua så rommene kunne bli inspisert. Da vi kom til lunsj klokka tolv var alle rom unntatt to godkjent, og de to siste var ikke langt fra, de eller. Bra. Så var det tid for evaluering av årets leir, og etter det å bare vente på at foreldre og andre interesserte skulle gjøre sin inntreden. Årets avsluttende gudstjeneste var et friskt pust både for konfirmanter, foreldre og hardbarka leirulver som undertegnede - vi skulle ut på pilgrimsvandring i skogen rundt leirstedet, der vi fikk rettet fokus mot plast, urent drikkevann og grensemurer, før det bar tilbake til møtesalen for en avsluttende bit der sogneprest Lise sydde det hele sammen med bilder fra en tur til Midtøsten hun har vært på. En tankevekkende og annerledes gudstjeneste. Så var det kirkekaffe, og så var det - vel, så var det slutt, og denne kronikøren sitter igjen med en liten klump i halsen over ikke å kunne følge disse svært ålreite konfirmantene videre på ferden. Dere har vært supre å være på leir med, supre å påpeke grevlinger og hilse kongen med (forklarer regel! Straffekort!) og dere har vært akkurat så bråkete at dere samtidig viser at dere er ekte konfirmanter. Takk for meg!
-- Rune Ulset Furberg, innleid sagaforteller, kveldspianist og Mao-guru