På søndag hører vi om Jesus der han kommer gående og får se en mann som var født blind. Disiplene ser først og fremst et teologisk problem. Jesus ser den blinde mannen og hans behov – og helbreder ham. Siden møtes mannen og Jesus igjen, og da blir den tidligere blinde også åndelig seende.
Ti og et halvt vers går med til å fortelle dette, og det kryr av gode prekentemaer. Store spørsmål for både tro, tanke og eksistens ligger åpent i dagen. Synd og sykdom: Er sykdom en straff? Gudsbilde: Hva slags Gud er det som lar en mann bli født blind bare for å kunne vise frem sin evne til helbredelse? Helbredelse: Ved bønn eller ved legemidler eller begge deler? Kristologi: Hvem er Jesus? Og mye mer.
På overflaten er det en enkel fortelling om et under, men den sier noe vesentlig om Jesus og om oss mennesker.
Det er bare en fysisk blind i fortellingen, men det er to andre grupper som viser hjertets blindhet. Det siste er ikke mindre alvorlig enn det første. De første som avslører sin blindhet er disiplene. De ser en blind tigger, men er opptatt av et teoretisk spørsmål om hvorfor han er blind. Jesus er lite interessert i denne teoretiske problemstillingen. Han er opptatt av mennesket. Disiplene er blinde for mennesket, derfor henfaller de til teoretisering. Hvor likt er ikke dette for mange av oss, Jesu disipler i dag. Det er både trygt og spennende å føre teologiske diskusjoner. Men dersom de gjør oss blinde for menneskene rundt oss som trenger oss, da er det bedre å la teologien ligge.
De andre som avslører sin blindhet er fariseerne. De ser heller ikke personen. De ser bare regelbruddet. For underet skjer på en sabbat, og da kan det umulig være Gud som er på ferde. Igjen kjenner jeg reaksjonene også i dag. Regler kan være gode å ha, men om regelboka blir viktigere enn barmhjertigheten har vi antagelig beveget oss temmelig langt bort fra Guds hensikt med sin gode lov.
Det skjer to under i fortellingen. Det første er dramatisk og synlig; en blind mann får synet. Kan vi tenke oss en mer dramatisk endring av livssituasjonen? En som aldri har sett verdens skjønnhet med sine øyne, en som har vært innestengt i sitt mørke, får se himmelen, trærne, blomstene og barna. Sikkert uendelig for virrende, men enda mer frydefullt. Et stort under, men ikke det største. Det andre skjer når han kaster seg ned for Jesus og roper ut: «Jeg tror, Herre.» For frelsen er mer enn en helbredelse, det er en åndelig oppvekkelse fra døden. Den blinde fikk det nye og evige livet i gave. Det er selvfølgelig også forvirrende, men desto mer frydefullt. Så er det Frelseren det egentlig handler om. Han kan åpne blindes øyne også i dag, både fysisk og åndelig.