Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring. (Luk 7,11-17)
Jesus fikk inderlig medfølelse med den sørgende kvinnen som hadde mistet sin eneste sønn. Han grep direkte inn, han la hånden på båren og snakket til den unge mannen. Det er en utrolig historie. Alle ble grepet. Fortellingen føles på mange måter fjern og uvirkelig. Det er ikke så lett å tro at mennesker blir vekket til livet etter sin død.
Likevel tror jeg det skjedde, jeg tror Jesus har en slik makt over døden. Påskemorgen viser oss veien fra død til liv. I naturen er veien fra død til liv synlig. Etter vinter kommer vår. Når frøet dør, spirer det. Her ligger noe av mysteriet gjemt, tror jeg. Gjennom døden skapes nytt liv. Jeg tenker også at dette gjelder i livet for øvrig. En ide må dø for å gi plass til en ny. Når jeg er fastlåst i et tankemønster eller noen dårlige vaner, må jeg la dem dø for å gi rom for noe nytt. Bitte små oppstandelser i livet. Ikke så revolusjonerende, men ganske inspirerende.
Jesus møter denne sørgende kvinnen med inderlig medfølelse, jeg tar med meg også det fra denne teksten. Mye viktig i denne verden starter med inderlig medfølelse. Kort oppsummert: Livet vinner og medfølelsen skaper rom for endring.
God helg!
av Heidi Strand Mathisen