Sola står opp og går ned. Og jeg møter stort sett de samme menneskene hver dag, både hjemme og når jeg er på jobb. Og samtidig er dagene helt annerledes. Fordi så mye er stengt ned. Og så mye av det vi gjør, må vi gjøre på nye måter. Fordi vi er midt i denne pandemien, i en ny bølge. Og vi lurer på hva som kommer til å skje? Hvordan blir det fremover? Og hvordan blir julen…..?
For den vil vi jo ha! Fordi julen er en høytid som stikker så dypt i oss, og vekker så sterke minner, med lys og farger og lukter og smaker. Og så er julens fortelling, tror jeg, den Bibelfortellingen som flest mennesker har et forhold til. Og er glad i. Med barnet i krybben.
Men i teksten for i dag, første søndag i advent og første dag i et nytt kirkeår, er det den voksne Jesus vi møter. Vi møter ham helt i begynnelsen av sitt virke. (Lukas ev. kap. 4, vers 14 – 30 (- de som har valgt tekst for dagen, har tatt med bare halve fortellingen, dvs vers 15 – 22a, men jeg syns vi kan tillate oss å lese hele!) ……..….
Jesus har vokst opp i denne lille landsbyen. I Nasaret. Hvor han lekte med andre barn i bakgårder og ute på markene. Nå vet vi lite om Jesu oppvekst, men vi får ett glimt av ham som tolvåring, hvor vi hører at han gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker, altså foreldre og søsken og slekt og venner.
Nå er han en voksen mann. Og har reist fra landsbyen. Men folk i Nasaret hører noe om ham; At han har sluttet seg til Johannes Døperen, som holder til nede ved Jordan, og kaller til omvendelse, og døper dem som kommer til ham. Og Jesus har latt seg døpe, vet de. Så har de kanskje hørt at han dro i ødemarken. Alene. Og det siste de har hørt, er at han har kommet hit til Galilea igjen, og underviser i synagogene rundt om. Og gjør under.
Og nå er han kommet til Nasaret. På sabbaten går han i synagogen. Og folk er veldig spent. Jeg tror de opplever ham både som kjent – og som fremmed; For på ett vis vet de jo «alt» om ham. Samtidig har det kanskje alltid vært noe gåtefullt ved Jesus. Og nå har han trådt frem i rampelyset. Nå er han kjent over hele Galilea. Så hvem er han nå…? Og hva vil han..?
Det forventes i hvert fall at han kan være tekstleser. De har sannsynligvis lest fra Loven først, fra Mosebøkene. Så skal det leses fra en av profetene. Og når Jesus reiser seg, rekker de ham bokrullen med profeten Jesaia. Jeg tror han tar seg god tid. Det er tydelig at han leter etter et bestemt sted i teksten. Så finner han det, og ser seg rundt, før han leser:
Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren……. leser Jesus.
Så gir han bokrullen fra seg, og setter seg for å si noe – slik lærere gjorde når de talte – og sier at dette skriftordet er blitt oppfylt mens de hørte på! Det går kanskje litt tid før de forstår. For dette er store ord. Som handler om hva som skal skje når Herren kaller….profeten?! Og den første reaksjonen deres er glede. Og entusiasme. Dette er stas! At deres egen Jesus står fram som profet og forkynner at …. alt dette skal skje ... på hans ord! At han skal gjøre dette!
Så kommer innvendingene. For sånn er vi lagd. Innvendingene kommer alltid. Dette er jo Jesus som de har kjent bestandig. Som de vet alt om. Hvem tror han at han er, murrer de? Og det Jesus gjør da, er å nevne to episoder fra folkets historie, som de kjenner, om to av de helt store profetene, Elia og Elisja, som begge lot være å gjøre undergjerninger og hjelpe sine egne. Men som hjalp noen andre i stedet. Noen fremmede. Da blir de rasende. Og jager ham ut av synagogen, og ut av landsbyen, og vil drive ham utfor en skrent!
Og min første reaksjon når jeg leser, er: Måtte du være så provoserende, Jesus? Og så lite diplomatisk? Men den neste tanken som kommer til meg, er at det Jesus kommer med her, til sine egne, det er så stort at han må unngå å la seg binde av deres alt for trange forventninger til ham, og deres alt for små tanker om ham. Han må rett og slett riste det av seg, for å unngå å bli fanget av deres syn på ham. For det han kommer med, er så mye større…..
I dag kommer han til oss. Enda en gang. Og vi kjenner ham. Vi kjenner ham godt. Heldigvis. Men i dag hører jeg Jesus advare oss mot å tenke at vi vet «alt» om ham, og hva vi kan vente av ham. Vi må unngå, sier han, å prøve å holde ham fast. Eller rettere; Vi må unngå å holde oss selv fast i våre tanker og forventninger til ham. For det han kommer med er så mye større. Deus semper major, sa de gamle. Som betyr at Gud alltid er større.
Så mitt ønske for dere og meg selv når vi nå går inn i et nytt kirkeår – i denne spesielle tiden – er at Han skal gi oss et åpent sinn, og en stor nysgjerrighet, på hva han kan gjøre for oss, og for verden, i denne vanskelige tiden. Til hva han kan gjøre ut av denne vanskelige situasjonen. Han som ser så mye lenger enn oss. Og er så mye større enn vi vet. Og kan vite.
Samtidig vet vi mye om hva vi kan gjøre, helt konkret; Vi kan huske på hverandre, og ringe hverandre, og sende meldinger, og møtes på Facebook og Teams og hva det heter…., og gå turer sammen – med den avstanden som skal til – og være kreative og oppfinnsomme for å hjelpe hverandre til å holde motet oppe!
God adventstid, og godt nytt kirkeår!
Torbjørn Aas