Marit Bekken startet i et to-årsengasjement i Vestby i 2000 før hun søkte på stillingen da den ble utlyst. – Jeg fikk stillingen og her har jeg vært i 21 år, sier Marit.
Kirkene
Mange minner strømmer på. – Alle møtene med mennesker i ulike sammenhenger har uten tvil vært det fineste i prestetjenesten min disse årene. Men jeg har også fått være med på to kirkevigslinger, det var stort, sier Marit med et smil når hun tenker på vigslingene av Såner kirke og Son kulturkirke.
Å være prest i Vestby, betyr å forholde seg til flere kirker og til flere menigheter, og det er tydelig at Marit har et spesielt forhold til alle kirkestedene.
Hun blir varm i blikket når hun snakker om Garder kirke, den vakre hvitmalte kirken i det åpne landskapet i Garderbygda. Hun nevner misjonsforeningen der og hvor fint det har vært å få del i det rause fellesskapet med hjerte både for medlemmene og for misjonsoppdraget. - Såner kirke er en perle med all den flotte kunsten og det flotte orgelet. Å få holde gudstjeneste her er en opplevelse, sier Marit. Hun skryter videre av samarbeidet med de frivillige i Hvitsten som bl.a. sørger for at alt er så velholdt og fint i og utenfor Hvitsten kirke, og som holder Åpen kirke hver sommer. Å få del i at Son kulturkirke ble reist, var stort, og å få være vitne til alt engasjementet og se nye aktiviteter ta form. Spesielt er nok Tirsdagskafeen et hjertebarn for henne. Og så må vi ikke glemme Strømbråten kapell med Strømbråten kapells venner og all innsatsen de har lagt ned opp gjennom årene, det har vært flott å se hva de har fått til. Vestby kirke er hovedkirken og tyngdepunktet og et kirkerom hun er svært glad i. - I mange år hadde vi kveldssamlinger på onsdagskvelder, med lystenning, mye musikk og bønnevandring. Gode minner.
Nå er det slutt
Marit har strevd med noen helseutfordringer som har tatt en del krefter, spesielt de siste årene, og koronaen gjorde jobben svært krevende. – Vi skulle være kirke på en ny måte. Samtidig er jeg et menneske som stiller store krav både til meg selv og andre. Det å være prest er ikke en ni-til-fire-jobb, det er en livsstil, sier Marit. - I vår gikk jeg på en skikkelig smell, jeg var utbrent og trengte en time-out. Nå har det gått litt tid og jeg har hatt tid til å tenke, og jeg skjønner at det er på tide å takke av. Og akkurat det er lettere nå når jeg kan gi stafettpinnen videre til en etterfølger som allerede er i god gang, Per Willy Wilhelmsen. Han er en fin fyr som dere må ta godt vare på, oppfordrer Marit.
Vemodig og takknemlig
Det er helt tydelig at Marit synes det er vemodig å slutte i tjenesten i Vestby. – Jeg har dyp respekt for alle de frivillige i kirka, jeg kunne ikke vært prest uten dem, sier Marit. Det er flott å oppleve engasjementet og se hvor glad folk er i kirka si. Jeg kommer til å savne fellesskapet, alle dem jeg er blitt glad i, og jeg er så takknemlig for alt vi har fått til sammen.
Så har jeg hatt mange flotte kollegaer, jeg synes vi har hatt et fint fellesskap på kontoret. Folk har kommet og gått, jeg har overlevd fire kirkeverger, ler Marit.
Nærhet
Det er mange som har satt pris på Marits evne til nærhet og empati. Hun sier hun har opplevd vanskelige ting i livet selv, kanskje har det gjort henne mer åpen overfor andre. Hun har ønsket å se den enkelte, være tilstede for dem som strever, uansett hva problemet er.
Hva nå?
Nå blir det tid til andre ting. – Jeg er blitt mormor, stråler Marit og viser fram bilde av veslejenta. - Ellers er jeg et friluftsmenneske, jeg elsker å gå tur i mark og fjell, jeg padler kajakk og sykler. Og kanskje kan jeg komme tilbake som vikarprest en gang innimellom, sier hun.
Vestby menighetsblad takker for praten og ønsker Marit lykke til videre! Og det er lov å håpe at vi møter henne i kirkene våre, på jobb eller som vanlig gudstjenestedeltaker.
Marit har satt dype spor etter seg – TUSEN TAKK!
Vi minner om avskjedsgudstjenesten for Marit søndag 12.desember kl. 11 i Vestby kirke.