Gravferdsloven § 20 første avsnitt regulerer privat gravsted:
Når særlige grunner foreligger, kan fylkesmannen gi tillatelse til at private får anlegge gravsted for gravlegging av askeurne på egnet sted. Fylkesmannen kan sette vilkår for tillatelsen.
Det skal mye til for at fylkesmannen kan gi tillatelse for at private får anlegge slikt gravsted. Alle i Stortingskomitéen unntatt én representant uttalte;1
at ein skal ha ein særs restriktiv praksis i høve til private gravstader. Ønskje frå den avlidne eller pårørande, religiøse oppfatningar[2] eller kjenslemessige tilhøve er ikkje grunnlag for løyve til privat gravstad. Det same gjeld stilling eller stand til den avlidne.
På bakgrunn av forarbeidene kan det bare gis tillatelse til at private får anlegge gravsted når det er knyttet til en særskilt offentlig interesse til gravstedet.3 Dette vil være tilfellet når et gravsted søkes anlagt i tilknytning til en varig institusjon av offentlig karakter som er eller blir etablert med bakgrunn i avdødes liv og virke innen kunstnerisk, vitenskapelig eller annen særpreget virksomhet.4
Bestemmelsen vil ikke være til hinder for at det settes ned nye urner og kister i eldre private familiegravsteder som er opprettet med tillatelse som også omfatter familiemedlemmer eller etterkommere.5
Når det gjelder tillatelse til å anlegge privat gravsted, skriver Backer Hjorthaug følgende:6
Det er Fylkesmannen i det fylket der gravstedet ønskes anlagt som treffer avgjørelse. Loven sier ikke noe nærmere om hva slags vilkår som kan settes, men disse vil formodentlig i praksis være knyttet til spørsmålet om hva som er «egnet sted» etter § 20 første ledd første punktum, utforming av gravstedet og sikring av framtidig stell og vedlikehold. Tinglyst erklæring kan her være aktuelt, og etter omstendigheten vil det også kunne komme på tale å stille som vilkår at graven slettes etter gravfredstiden på 20 år og ev. rester flyttes til gravplass.
Teksten er oppdatert per 5. mai 2020.