Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Liturgi

Liturgi, fra gresk leitourgia, «offentlig arbeid», er den vanligste betegnelse for religiøse seremonier. Gudstjenestens liturgi uttrykker troen på og tilbedelsen av den treenige Gud.

I dagligtalen blir begrepet liturgi som oftest brukt om de faste leddene i gudstjenesten. Det at gudstjenesten er liturgisk, viser også at den er en slags rite.

Som rite er gudstjenesten beslektet med lek eller dans eller drama/skuespill. De som er til stede, har sine oppgaver eller roller, og alt som skjer har sin orden, sin lovmessighet. Slik som i leken eller i skuespillet blir det i gudstjenesten også skapt en egen slags virkelighet innenfor det liturgiske rom. Slik kan liturgien gjøre oss i stand til å forstå det som egentlig ikke er til å forstå. Den hjelper oss til å tolke og forholde oss til Guds nærvær, og det mysterium som frelsen er.

At vi alle har våre roller i gudstjenesten, har røtter tilbake til den gangen vår kristne gudstjeneste kom til. Alle hadde sin «liturgi»; som forstandere (biskoper), eldste (presbytere/prester) forbedere, diakoner, forkynnere.

Med århundrene gikk utviklingen i kirken etter hvert mot en sterkere ”profesjonalisering”. Det ble et skarpere skille mellom prester og lekfolk, og liturgiene ble ofte så kompliserte at de bare kunne utføres av trenede prester og musikere, mens lekfolket ble passive. Men de mest sentrale leddene i liturgien, slik den ble feiret av de første generasjonene kristne, ble bevart gjennom århundrene. Derfor har dagens kirker verden over en felles arv når de skal utforme sin liturgi. I vår egen tid har det oppstått en liturgisk bevegelse som ønsker å finne tilbake til gudstjenesten som en handling der hele menigheten er aktiv.

Også Den norske kirke er en del av denne bevegelsen, som har gjort det tydeligere og mer konkret at hele den verdensvide kirke er en enhet, med en felles arv.

Hver menighet har en lokal grunnordning som er lokalkirkens liturgi. Den liturgiske tradisjonen er utgangspunktet i enhver lokal ordning.

Dette er leddene i en vanlig høymesse:

  • Samling
  • Ordet
  • Forbønn
  • Nattverd
  • Sendelse

Den kristne gudstjenestens to grunnleggende hoveddeler er Ordet, som fører tilbake til synagogegudstjenesten, og Nattverd som har sitt utgangspunkt i Jesu siste måltid med disiplene. Fra disse to hoveddelene har gudstjenestens struktur utviklet seg gjennom århundrene, med Samling som leder inn til Ordets del, og Sendelse, som leder fra nattverdbordet og ut til tjeneste i verden. Midt i gudstjenesten, som en bro mellom Ordet og Nattverden, har Forbønn for kirken og verden sin plass.