Preken Kirkemøtets åpningsgudstjeneste i Vår Frues kirke 4. august 2023
En hellig, allmenn kirke
Det var stor diskusjon for en del år siden, da den nye bibeloversettelsen ble utarbeida. Diskusjonen fortsatte inn i arbeidet med ny nattverdliturgi. For – skulle det hete kropp, eller skulle det hete legeme? Det var rent språklig i utgangspunktet, men kunne også få teologiske konsekvenser. Ett argument husker jeg fra debatten. Det var språkviteren Sylfest Lomheim som pekte på at i dagens norske språk brukes ordet legeme først og fremst om døde ting. Altså en død kropp, eller død materie – i motsetning til sjel og ånd. Det blir også brukt i ordet banelegeme, sa han, som togene kjører på, og objekter i verdensrommet – såkalte himmellegemer. Når vi i moderne norsk snakker om kroppen som levende og virksom og fylt av liv, av sjel og ånd, sier vi kropp – ikke legeme!
Paulus gjør et poeng ut av kroppen både som et bilde og en realitet. Til menigheten i Korint – som er prega av indre strid og uenigheter – bruker han bilde til å uttrykke sammenhengen mellom mangfoldet og enheten, mellom kroppen og lemmene. Bildet av kroppen og lemmene forteller oss hvor avhengig vi er av hverandre, og hvor verdifullt mangfoldet er. Men Paulus gjør et annet poeng ut av kroppen – og dette er mitt hovedpoeng i dag: For hva er det for en kropp det snakkes om? Det er den oppstandene Kristus! Og da snakker han ikke bare i bilder. Han snakker om Kristus som realitet i verden. Som kropp her og nå. Hellig og allmenn.
Og den oppstandene Kristus har et oppdrag i verden. For det første – og det utdypes direkte i fortsettelsen av det vi hørte lest: Oppdraget er å holde fast i kjærligheten. Det er utdypet i neste kapittel, i 1. Kor. 13, kjærlighetens høysang. Det hjelper ikke med all verdens nådegaver, om vi ikke har kjærlighet. Dette er oppdraget. Det andre, utdyper Paulus i brevet til kolosserne. Her skriver han nemlig også om kroppen, og sier: «Kristus er den usynlige Guds bilde. (…) I ham er alt blitt skapt», og så kommer det: «Og i ham blir alt holdt sammen. Han er hodet for kroppen, som er kirken. (…) For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv». Oppdraget er også å skape forsoning i verden.
Det er jo nesten litt trøstefullt å registrere at også den første kirke hadde sine diskusjoner, stridigheter og splittelser. I Korint bølga det skikkelig. Der var motsetningene store, både i meninger og handlinger. Inn i denne sammenhengen skriver Paulus brevet sitt. Og minner dem ikke bare om viktigheten av hver enkelt, og hvordan de alle er lemmer på samme kropp, som en slags organisme, eller organisasjon. Nei, poenget er at denne kroppen er Kristus.
Rett før har Paulus kommentert splittelsen i menigheten i Korint, og sagt at når de kommer sammen, er det ikke Herrens måltid de holder, fordi hver og en holder måltid for seg selv. Og så minner han oss om de velkjente ordene vi også har i nattverdliturgien vår: Jeg har mottatt fra Herren, det jeg også har gitt videre til dere, sier Paulus: I den natt da Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det og sa: «Dette er min kropp, som er for dere. Gjør dette til minne om meg.»
Bildet av kroppen var velkjent i antikken. Det ble brukt som bilde på den enkeltes ansvar overfor samfunnet. Kroppen er samfunnet. Vi må huske på ansvaret for hverandre, og at alle er viktige for helheten. Men når Paulus skriver, er ikke kroppen bare et bilde på menigheten, fellesskapet, samfunnet eller kirka. Paulus sprenger dette bildet med å gi kroppen en kvalitet i seg selv. Kroppen er Kristus. Kroppen er den oppstandenes nærvær i verden. Kroppen er kjærlighet og forsoning.
På denne kroppen, er vi altså lemmer. Har det noen betydning, ut over at vi hører sammen? Ja, for det betyr også at lemmenes tilhørighet på kroppen, eller i Kristus, også betyr det motsatte: at hele Kristus er i hvert enkelt lem. Det enkelte lems betydning ligger ikke i hva vi får til eller lykkes med, men i at Kristus, med alt Kristus kan, er i dette lemmet. Lemmenes verdi ligger i at de er forskjellige, som på forskjellige måter kan være den oppstandene Kristus i verden – kjærlighet og forsoning.
Jeg må ærlig innrømme at jeg synes dette bildet av lemmene og kroppen har vært litt strevsomt. Alle vet jo hvor strevsomt det er når ikke alle gjør jobben sin. Alle vet jo utfordringene det skaper når vi ikke selv kan bidra på den måten det forventes av oss, eller vi greier. Jeg tror de fleste av oss kjenner på den sorgen, eller fortvilelsen, når vi ikke strekker til slik vi gjerne vil, eller slik andre eller samfunnet forventer.
Kanskje er det også noen av disse følelsene som rir oss, i møte med egne eller andres forventninger til kirka. Som en organisme eller organisasjon. Som en aktivitet eller arbeid. Som mennesker og fellesskap. Selvfølgelig er vi alle like viktige, får vi høre. Men det hjelper ikke, når vi ikke opplever det sånn. Eller synes vi får det til.
For meg er det frigjørende å høre at jeg ikke først og fremst er et øre, en hånd, eller en muskel – et lem på kirkas kropp. Men at jeg tilhører Kristi kropp med alt hva det innebærer. For den er ikke bare et tomt skall, eller død materie - legeme. Den er liv og ånd. Den er kropp. Og den har et oppdrag i verden: Kjærlighet og forsoning.
Den oppstanden Kristus i verden er både knytta til skapelsen og til ånden. Alt fra skapelsens morgen, har Gud skapt ved sin Ånd. Ånden er selv skaper, og er virksom i oss og blant oss og mellom oss. I hele skaperverket. Vi tror på en treenig Gud som skaper, frigjør og gir liv. I dåpen får vi synlig og konkret denne troen i gave, knyttet til den korsfestede og oppstandene Jesus Kristus. Jesu blod og den hellige ånd strømmer i oss og gir liv også til våre lemmer.
«Vi tror på Den hellige ånd», sier vi i trosbekjennelsen og fortsetter: «en hellig, allmenn kirke». Vi sier ikke en hellig OG allmenn kirke. Det er ikke to sider ved kirka. Det er en og samme side. Den kan nemlig ikke være det ene, uten å være det andre samtidig. Slik Kristus var Gud og menneske, er kirka hellig og allmenn på samme tid.
Allmenn betyr ikke det motsatte av hellig. Allmenn er egentlig en oversettelse av katolsk, som betyr universell. Det som er for alle. Kirka er ingen forening for noen spesielle. For de med spesielle egenskaper, særskilte kunnskaper, overbevisninger eller nådegaver. Heller ikke tilhørende et spesielt folk eller samfunnssjikt. Kirka lar seg ikke begrense til noen typer eller grupper mennesker. Dette har alltid vært viktig å understreke. Dette er en del av vår tro. Den har sitt sentrum i evangeliet om den korsfestede og oppstandene Kristus, men har ingen yttergrenser.
Det var viktig for de første kristne at kirka var allmenn. Og det er viktig i dag. Det var også dette det sto om i Korint. Kirka og menigheten lar seg ikke begrense til spesielle grupper. Kirka er hellig, allmenn. Den er større enn oss, den er for alle. Det var ikke uvanlig med foreninger og klubber på Jesu tid heller. Noe av det som skilte de romerske klubbene fra de første kristne forsamlingene var at de romerske klubbene var homogene. De bestod av likesinnede, mens de kristne besto av alle slags mennesker. Rike, fattige, slaver, ledere, friske og syke. Eller for å bruke Paulus sine ord om kirka: De døptes forsamling. Alle som er døpt til Kristus – alle er en i Kristus Jesus.
I evangeliene hører vi ikke bare om Jesu kraft, makt og styrke, men også hans avhengighet, begrensinger og lidelser. Slik er det også med den oppstandene Kristus, og slik er det med kirka. Den er ikke uten begrensinger, arr eller skader. Den har sår vi kan gjenkjenne som våre egne eller andres. Men i sårbarheten ligger også en styrke, fordi den minner oss om vår avhengighet av Gud og av hverandre. Og den minner oss om Kristus.
Vi har kanskje lett for å fokusere på hvem som er kirka, eller hvordan vi er kirke. Men kirka er der evangeliet er. Der evangeliet skjer. Der den treenige Gud er virksom som skaper, frigjører og livgiver. Der Guds nåde formidles – i Ordet, sakramentene, og i kjærlighetens gjerninger. Det er ikke avgrensa til meg, min menighet, Den norske kirke, eller det og det kirkesamfunnet. Kirka er hellig, allmenn, holdt sammen i Kristus. Og den har et oppdrag i verden: kjærlighet og forsoning.
Jeg har den siste tida tenkt: så utrolig spennende, og viktig det er å være kirke akkurat nå. I de utfordringer og behov vi møter og avdekker. Å kunne løfte blikket fra våre egne begrensinger. Løfte blikket fra kirka bare som et bilde av deler og sammenhenger – et kirkelegeme. Løfte blikket på Kristus: Dette er min kropp som gis for dere. Som gis for verden, til kjærlighet og forsoning.
Vi tror på en kropp, en ånd, ett håp. Vi tror på en hellig, allmenn kirke. Kristi kropp reises opp der evangeliet skjer, i vanlige folks hellige, allmenne liv. Til kjærlighet og forsoning. Det er ikke bare ord. Det er ord og kropp. Ord og kropp som skaper håp og nytt liv.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånds navn, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. A