– Tro og livssyn er viktig i og for samfunnet, slo Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum fast i sin tale til Kirkemøtet 2022.

Den norske kirke er den største organisasjonen i sivilsamfunnet.

– Vi har mye å bidra med. Nøkkelen til samtalen med lokalsamfunnet er ofte tett kontakt med kommunen, sa hun.

Klikk her for å lese hele talen "Fordi vi er kirke"

Kirkerådslederen fortalte om noen eksempler på såkalt samskaping mellom kirke, kommune og resten av sivilsamfunnet:

• U-kirke i Trondheim, der frivillige bidrar med skolemat og noen å snakke med til skoleungdom.
• TID kafé og landhandel på Ål, et diakonalt, samskapende entreprenørprosjekt. Her samarbeider lokale aktører om arbeids- og møteplasser.
• Forandringshuset på Holmlia i Oslo i samarbeid med KFUK-KFUM og bydelen, Unge Holmlianere og Kirkens Bymisjon. Her er det rom for fellesskap, samtaler, og entreprenørskap med ungdom som tar initativ for å skape aktiviteter for seg selv og andre.
  
  

Advarte mot kulturkutt til tros- og livssynssamfunn

Samarbeidet mellom kirke og kommune fungerer som oftest godt. Men kirkerådslederen gav også en advarsel:

– Vi får stadig fortellinger om at menigheter strever med kommunale regler for tildeling av kulturstøtte, der en ikke vil gi støtte til tro og livssynssamfunn. I et livssynsåpent samfunn må det ikke være diskvalifiserende at en kulturaktør også har tilknytning til tro og livssyn, sa hun.

Klikk her for å lese hele talen "Fordi vi er kirke"

Kirkemøtet er samlet i Trondheim for sitt årlige møte. Kirkemøtet består av de 11 folkevalgte bispedømmerådene, og er Den norske kirkes øverste organ. Mer informasjon er tilgjengelig på kirken.no/km.

Les hele talen "Fordi vi er kirke" her 

Må sjekkes mot fremføring.

Samskaping

Kirken skal være mer for flere. Det var overskriften da vi i fjor vedtok vi en ny strategiplan. Og som i bunn og grunn bygger på et spørsmål Jesus stiller flere ganger til mennesker han møter: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Dette spørsmålet stiller vi til den enkelte, til lokalsamfunn og storsamfunn. Den norske kirke er den største organisasjonen i sivilsamfunnet, og vi har mye å bidra med.

Nøkkelen til samtalen med lokalsamfunnet er ofte tett kontakt med kommunen.

Noen eksempler:

U-kirke i Trondheim. Etter møter med ungdom som fikk spørsmålet: Hva trenger du at vi gjør for deg, var det to svar som merket seg ut: En voksen å snakke med og frokost. Katri Johanna Sundvall-Falck kjører ut mat til skoler og hun og en gruppe voksne er tilgjengelige for samtaler. De ønsker å bygge dette opp til alle skolene. For skolene roper på dem.

TID kafé og landhandel på Ål. Det er et diakonalt, samskapende entreprenørprosjekt. De har som formål å samarbeide med lokale aktører om å skape arbeids -og møteplasser basert på verdier som nestekjærlig omsorg, inkluderende felleskap, vern om skaperverket, kamp for rettferdighet og likeverd. Erfaringen deres er at kirken har gode forutsetninger for å arbeide sektoruavhengig, og dermed har muligheter til å se hele mennesket.

For noen år siden krevde sokneprest Silje Kivle Andreassen på Holmlia at lokalpolitikerne kom på banen med akutte tiltak for å bekjempe kriminaliteten i bydelen, og hun backet ungdommene som ønsket å skape et positivt tilbud i bydelen sin. Nå er det blitt Forandringshus på Holmlia – og flere andre steder – alt i regi av KFUK-KFUM - og i partnerskap med bydel, Unge Holmlianere og Kirkens Bymisjon. Jeg var der for en uke siden og ble vist rundt av Ibrahiim Javed. Han er en av de initiativrike ungdommene som viser vei, som bygger nettverk og bidrar til sosial støtte, og som deltok på Arendalsuka for å løfte unges stemmer inn i samfunnsdebatten.

Forandringshuset er fleksibel, livssynsåpen diakoni. Her er det rom, møteplasser, folk – og mat! Fellesskap, samtaler, lederutvikling, avhopperprogram og entreprenørskap. Og ungdom som tar initiativ til å skape aktiviteter for seg selv og andre.

Tross disse eksemplene: som kirke har vi en del å gå på nettopp i samskaping. Er vi gode nok på å vise hva vi har å bidra med? Til å sette oss inn i kommunale planer og strategier, og sammen se hva vi kan bidra med?

Jeg ønsker meg mange offensive lokale kirkeledere som møter kommunal ledelse, som snakker med andre aktører og som sammen finner ut hva det er behov for akkurat der. Som lar Jesu spørsmål lyde på mange vis: Hva vil du jeg skal gjøre for deg. Hva trenger dere at vi bidrar med nettopp her?

Kirke er fellesskap og utfordring til tjeneste:

St. Jakob kirke i Bergen er ung kirke, midt i byen. De har så stor pågang at kirkerommet er blitt for lite. De bygger fellesskap og har en mengde aktiviteter. Og unge voksne må selv stå for mye av gjennomføringen. Det er faktisk litt av nøkkelen. Men det er jo ofte ikke slik vi tenker. Vi peker som regel på behovet for flere ansatte.

Men jeg har nok noen ganger tenkt at Den norske kirke har litt å lære av misjonsorganisasjoner når det gjelder å mobilisere til eierskap blant frivillige medarbeidere til prosjekter og aktiviteter. Også når det gjelder å bygge fellesskap, som smågrupper eller bibelgrupper.

Å møte misjonsorganisasjoner er inspirerende og lærerikt. De siste ukene har det vært Det norske misjonsselskap og Normisjon – inklusive Acta. I nesten 30 år har vi hatt Samarbeid Menighet og Misjon (SMM) som en forpliktende samarbeidsrelasjon mellom kirken og misjonsorganisasjonene, som legger til grunn at dette er en del av Den norske kirkes virksomhet. Kirken er alltid misjonal. Alternativet er å si at vi har nok med våre egne og vårt eget - det er umulig for en kirke som bygger på Jesu ord. Jesus åpner Gudsriket – for utstøtte, fattige og fengslede, for folk fra andre land og etniske grupper. Jesus startet en bevegelse som åpnet for alle. Det er selve dynamikken i etterfølgelsen av Jesus. Det er gjennom å følge Jesus at vi kan bli en kirke som forkynner evangeliet til verdens ytterste grense. Misjon handler om at kirken er i verden.

Tro og livssyn i samfunnet

Tro og livssyn er viktig i og for samfunnet. Det kan vi bare slå fast.

Derfor trenger vi samarbeid, ikke minst slik det foregår i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn og Norges kristne råd. Det er avgjørende at vi er sammen og lytter til hverandre. Vi er sterkere sammen. Den norske kirke er størst og vi må nok jobbe litt for å finne vår plass i et post-statskirkesamfunn. Med reformasjonen ble kongemakt og kirkemakt samordnet, og vi har nå ristet av oss den grøvste statskirkeidentiteten. Men helt på plass er vi ikke. Kirkerådet skal nå behandle en sak om Den norske kirke i det livssynsåpne samfunn, slik at vi kan gå mer prinsipielt inn i dette spørsmålet. Det er flere dilemmaer her, ikke minst om at vi som er størst skal tas større hensyn til i samfunnet enn mindre tros- og livssynssamfunn. 

Debatten om tros- og livssynspolitikk trenger at Dnk fremstår ryddig og rollebevisst, men aldri forutsette at vi trekker oss tilbake.  Samfunnet blir ikke mer livssynsåpent av at Dnk er mindre synlig i samfunnet. Vi har et ansvar for å være bevisst på når majoritetsblindheten inntrer. Men vi skal ikke være på defensiven eller slutte å ivareta vårt samfunnsansvar. Vi skal lytte til andres virkelighet og argumenter - også til deres kritikk av oss. For vi trenger kritikk, det er ingen grunn til å stryke kirken medhårs.

Vi får stadig fortellinger om at menigheter strever med kommunale regler for tildeling av kulturstøtte, der en ikke vil gi støtte til tro og livssynssamfunn. I et livssynsåpent samfunn må det ikke være diskvalifiserende at en kulturaktør også har tilknytning til tro og livssyn. Dette vil Den norske kirke følge nøye med på og følge opp de kommende årene.

Det har vært en økning i tallet som har oppsøkt studentprestene. De trengs mer enn noensinne. Det er i ferd med å komme på plass et samtaletilbud fra andre religioner og livssyn. Det heier vi på. Vi ønsker ikke monopol på nærvær i institusjonene. Men kirken trengs der, institusjonsprestenes nærvær og kompetanse trengs. De er en viktig del av kirkens samfunnsoppdrag.

Klima

Sorg, sinne, handling og håp var overskriften da UKM i fjor tok opp klima og miljø. Årets UKM-sak dreier seg om å sette ord om til handling.  

KR har også fulgt opp fjorårets sak med en treårig handlingsplan. I disse dager er retningslinjer for reising for alle ansatte og folkevalgte i rettssubjektet ute på høring. Utslippene skal reduseres med 8 % årlig fram mot 2030. Dette vil bety at også flyreiser til KM må erstattes med andre reisemidler. KR har lyst ut midler til forsøk med fossilfrie tjenestebiler i lokalkirken. Slik får vi flere konkrete erfaringer med hva som skal til for å erstatte fossilbiler med en felles fossilfri tjenestebilordning. Vi har bevilget midler til energibesparende klimatiltak på kirkebygg, og Kirkerådet, KA og Norges kirkevergelag samarbeider nå om utformingen av ordningen. Bærekraft knyttet til innkjøp og investeringer er en viktig del av KM-saken som vi i år skal behandle om Den norske kirke som økonomisk aktør og ansvarlig forvalter.

Den norske kirke følger også opp sin forpliktelse på Parisavtalen og bærekraftsmålene, og vi kommer selvsagt til å delta på COP27. Vi har landets grønneste tariffavtale – etter påtrykk fra fagforeningene. I desember ble partene på KA-sektoren enige om ny hovedavtale. En vesentlig endring fra den gamle avtalen er at ansvaret for klimahandling understrekes sterkt. I formålsbestemmelsen heter det: «Partene erkjenner at verden er i en klimakrise som krever handling på alle nivåer i samfunnet. Dette gjelder også for arbeidslivet. Partene ser det som sitt felles ansvar for å verne om skaperverket og livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner. Hensynet til miljø og klima skal være en del av partssamarbeid og medbestemmelse, og skal bidra til å nå bærekraftsmålene.» Dette avtaleverket gir både motivasjon og handlingsrom for kirkelige arbeidsgivere og folkevalgte til å finne nødvendige løsninger.

Folkevalgte

I januar la Demokrati- og folkevalgtutvalgets leder Harald Askeland frem sin rapport. De var bedt om å identifisere demokratiets grunnlag som styringsform og vurdere tiltak som kan styrke og utvikle rollen som folkevalgt i Den norske kirke. Jeg vil gjerne takke utvalget for en viktig rapport, som vi nå jobber med å følge opp. Askelandutvalget har flere forslag, blant annet at det bør vurderes i hvilken grad folkevalgte organer har tilstrekkelige virkemidler for styring og kontroll med virksomheten. Vi har sett at det har vært nødvendig å ta tak i folkevalgtes rollebetingelser og reelle innflytelse.

Det trengs større bevissthet og oppmerksomhet rundt innholdet i rollen som folkevalgt i Den norske kirke. Ivaretakelsen av kirkens oppdrag hviler på et felles ansvar, med basis i det allmenne prestedømme. Så har vi en særskilt tjeneste for ord og sakrament – prestetjenesten.

Tidligere var det kongen som var den fremste representanten for det allmenne prestedømme. I dag får denne tjenesten sitt viktigste uttrykk gjennom det kirkelige demokrati: vi velges inn i menighetsråd, bispedømmeråd og kirkemøte. Vi leder kirken sammen: prest og folkevalgt. Samvirkemodellen er en styrke og et kjennetegn ved nettopp det å være en luthersk kirke. Ledelsen forankres i et folkevalgt organ. Jeg anbefaler dere å lese rapporten. Vi kan ikke ta demokrati som en selvfølge i vår tid. Vi må styrke og bygge både demokratiske strukturer, men ikke minst bygge demokratisk kultur. Neste år er det kirkevalg. Da er det mulig å forhåndsstemming digitalt, og da har vi store muligheter for å øke engasjementet for hvordan kirken skal ledes i fremtiden.

Kirkeordning

Kirken skal være mer for flere. Det er også en overskrift som gjelder saken om kirkens organisering. Organisering er ikke, slik Frank Rossavik beskrev det i tirsdagens Aftenposten, et «administrativt spørsmål» av liten betydning. Forskjellen på god og dårlig organisering er med på å avgjøre om kirken kan være mer for flere, slik vi ønsker å være.

Det ligger tre modeller på bordet. Flertallet i Kirkerådet anbefaler modell 3. Vi har lagt til grunn at vi trenger en bærekraftig og samlende løsning. Det er lett å finne gode argumenter både for modell 1 og modell 2. Begge har større klarhet og tydelighet. Men de har også store risiki, og dette blir ofte underkommunisert. Modell 3 er mer komplisert og har uklarheter ved seg og har møtt kritikk for det. Det er ganske lett å tegne et organisasjonskart for en bedrift. Det er ikke lett å tegne et organisasjonskart for kirken. Hvis vi later som om enkle løsninger finnes hvis vi utreder eller leter lenge nok, lurer vi oss selv. Vi har mange kryssende hensyn. Vi må ikke sette finansieringsordningen i fare, og heller ikke det samfunnsoppdrag vi er betrodd. Vi som utgjør KM har et helhetlig ansvar for å holde blikket på kirkens oppdrag – midt i alle dokumentene om kirkens organisering. Vi skal ta inn over oss kryssende interesser og uenighet. Vi skal fatte vedtak som berører kirkelige organer som ikke er representert i Kirkemøtet. Vi må finne frem til en samlende løsning, som kan sikre bred legitimitet innad, og samtidig bygge tillit utad. Det gjør vi fordi vår oppgave er å lede kirken fremover. Sørge for at den fortsatt er en bred folkekirke. Der medlemmene blir tatt imot i trygge og tilgjengelige rom, og inviteres til medarbeiderskap, deltakelse og tjeneste. Så skal vi også i dette vedtaket vise at vi tar vare på alle våre medarbeidere, i tråd med god skikk i norsk arbeidsliv. Den største risikoen at vi ikke klarer å vedta en ordning som kan skape ro de nærmeste årene. Dette er også av hensyn til slitne ansatte. De må snart få ro fra organiseringsdebattene. Nå skal vi fatte en prinsippbeslutning og komme videre. Ansvaret ligger i denne sal.

Forsoning: Samisk og LHBT+

Første juni neste år legger sannhets- og forsoningskommisjonen frem sitt arbeid. Den skal granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Dette kommer til å berøre Den norske kirke og vi rigger oss nå for å ta imot rapporten. Blant annet arbeider vi nå med å få på plass et nasjonalt kvensk utvalg.

Desmond Tutu, som døde i fjor, har lært oss at tilgivelse krever noe av begge parter: forsoning forutsetter sannhet, rettferdighet og gjenopprettelse. Urett og fornorskingspolitikk er også kirkens problem. I mai arrangerte KUN/VID Tromsø og Samisk kirkeråd konferansen Forsoning uten majoritetsbefolkning? Jeg var der som representant for majoriteten, og som sådan bærer av majoritetens selvfølgelige definisjonsmakt - som ofte er usynlig for den som har den. Den som snakker ut fra majoritetsmaktens posisjon kan ikke definere når forsoning kan eller bør skje.

Fortellinger om urett må opp i lyset og inn i erkjennelsen til kirke og storsamfunn. Har vi tatt tak i skjulte eller halvskjulte kolonialiseringsmotiver? Den norske kirke tar ansvar for å se på historien og identifisere hvordan dette fortsatt preger dynamikken mellom det samiske og det norske.

Poeten og teologen Padraig Ó Tuama drev Nord-Irlands eldste organisasjon for fredsarbeid, han sier: We often speak of reconciliation as it has one shape. That isn’t the case. We usually want the prosess of reconciliation to have a shining ending. It usually hasn’t. Og han legger til, med klar snert: We didn’t steal your land. We didn’t kill your people. We are speaking your language, and our language is dead.

Kirken arbeider med forsoning på flere felt. Det må vi gjøre fordi vi er kirke. Bispemøtet og Mellomkirkelig råd har nedsatt et utvalg som skal se på Den norske kirkes selvforståelse i møteforholdet til jøder og jødedom i Norge.

I 1954 uttalte norske biskoper at det å være homofil var “en samfunnsfare av verdensdimensjoner”. De frarådet Stortinget å oppheve lovbestemmelsen om straff for homoseksuelle handlinger. I år er det 50 år siden avkriminalisering av menn som hadde sex med menn. Men selv om straffen ble fjernet, ble ikke skammen det. I mange år har kirken fastslått at homofili var synd. Da HIV/Aidsepidemien rammet, var det flere – prester inkludert - som kalte den Guds straff. Vi har hørt fortellinger om menn som mistet sin samboer gjennom mange år til aids, og som ikke fikk komme i begravelsen eller fikk vite hvor gravstedet er. Dette er ikke innafor det fattbare. Men det skjedde.  Er det mulig å be om unnskyldning for slikt?

Avkriminaliseringen skulle markeres. Så skjedde terroren. LHBT+-mennesker opplevde enda en gang at den skjøre tryggheten ble revet bort. Jeg har etter 25. juni møtt så mange mennesker som igjen er begynt å se seg over skulderen, som ikke tør å leie kjæresten sin på gaten. Og det de sier er: Jeg er så utslitt av å være redd, av ikke å kunne være trygg. Som kirke har vi ansvar for å skape trygge rom. Fordi vi er kirke. Mennesker skal ikke frykte vold og trakassering for å være den de er og elske den de elsker.

Kirken har bidratt til å øke menneskers skam, når den kalte deres kjærlighet for synd. Å bli avvist er vondt. Men når du får høre at Gud snur ryggen til deg fordi du er den du er eller elsker den du elsker, da bryter det virkelig på dypet. Når man blir påført en byrde av selvforakt. Når man ender opp med å føle seg like uren som en spedalsk i bibelens fortellinger. Å oppleve seg avvist av Gud, er å bli avvist på det innerste, det såreste. I april ble det gjennomført et symposium om hvordan det er og har vært å leve med LHBT+-identitet i kirken. Sterke og vonde historier ble delt. Men også fortellinger om trassig tro. Det ble tydelig hvor viktig den teologi, trosspråk og liturgi som ble skapt for eksempel av Åpen kirkegruppe. Takk for teologi og liturgi som er skapt gjennom mange år. Som kirken trenger, og som er viktig for at vi skal være kirke, som for eksempel Hilde Raastads preken om Skeiv nåde, er hun minnet oss om at nåden er skeiv og at den er for alle.

Kulturarv og liturgi

Kirkene er bærere av en lokal historie om tro og lokalsamfunnets liv. I hundrevis av år er vi kommet med vår svarteste sorg og yreste glede, med tro og raseri og sårbarhet er vi kommet inn i kirkene.

Vi må ta vare på kirkene våre. Derfor gleder vi oss over at bevaringsprogrammet for kirkebygg. I desember skal Riksantikvaren, i samarbeid med Den norske kirke, sende sitt forslag til BFD på hvordan dette best kan legges opp og gjennomføres. Dette vil muliggjøre ambisjonen i den kirkelige kulturarvstrategien.

Men vi skal ikke bare sette kirkene i stand: vi må også lære og utforske byggene, deres materielle og kulturelle historie og formidle den til hele samfunnet. Den kirkelige kulturarven er stor, mangfoldig og viktig. Derfor må vi tenke offensivt. Vi må gjøre denne arven tilgjengelig – også i skole og samfunn. Fortellingene om kirkene må slippes løs; arkitektur og kunst, historie, bruk og betydning. Denne historien er en av de rikeste vi har her i landet. Vi må ta vare på den og vi må bruke den.

I Utstein klosterkirke har Rennesøy og Finnøy kyrkjeforum og Schola Utsteiniensis jevnlig vesper og andre tidebønner. Musikken er preget av det gregorianske: enkel, unison sang, fra den tiden kirken var ny. Det er fantastisk å oppleve dette og kjenne seg tett på tro og bønn fra kristne gjennom århundrer. Jeg håper vi som kirke i enda større grad kan bli bevisste på den rikdommen dette representerer, ikke minst i middelalderkirkene. Dette er også kirkebevaring.

Vi trenger variasjon, dybde og bredde, også i liturgien. Vi trenger det historiske og det nyskapte. Derfor heier jeg på dem som gjennomfører olsokmesse – og håper enda flere vil gjøre det i årene som kommer. Vi trenger høykirkelige gudstjenester med prosesjonskors og liturgisk musikk, vi trenger domkirkene som spydspisser i det kirkemusikalske arbeidet.

Vi trenger også gudstjenester med mer lavkirkelig eller folkelig preg. Det er en styrke for oss som kirke at det jobbes med formene for gudstjenester og at vi har menigheter med ulikt særpreg. Denne bredden betyr mye for at det skal skapes levende menigheter og glede ved gå på gudstjeneste.

Det snakkes ofte om at kirkene er tomme. Det stemmer ikke. Mange av dem er fulle hele uken. Akkurat nå er Kyiv kammerkor på Norgesturne. Men det har ikke vært så helt lett å finne tilgjengelige datoer. Heller ikke i min egen kirke, Asker. Men vi klarte det, og en fullsatt Asker kirke fikk høre det reneste gudsbevis av en konsert som rørte og beveget oss dypt. Jeg er stolt av en kirke som trår til og lager dugnad for å få dette koret til Norge.

Avslutning

Vi holder dette kirkemøtet mens verden i krise. Det har gått fra korona til Ukraina. Med krig i Europa, meldinger om tortur og massegraver og en russisk patriark som velsigner angrepskrigen. Det er til å bli både redd og motløs av. Både statsminister og finansminister bruker mye krefter for å få oss alminnelige, velfødde nordmenn til å ta inn over oss alvoret. Krig, klima og pandemi får direkte innvirkning også på vårt velsmurte velferdssamfunn. Det er ikke lenger penger til overs. I slike tider trenger politikere mye støtte for å stå i det - dersom tilliten fortsatt skal være en sterk verdi i vårt samfunn.

Hva er kirkens budskap til verden i en slik tid? Det er to ting: For det første er det å si klart ifra om urett. Kirken er drevet av Guds kjærlighet til alle mennesker og kan ikke tåle å være passivt vitne til urett. Vi kalles til syndserkjennelse, forsoning og til handling. For verden er full av synd: urett, svik, maktmisbruk, overgrep, likegyldighet, enorm forskjell på fattig og rik – og den øker. Jesus tar harde oppgjør med mennesker som gjør seg sterke eller rike på andres bekostning. Og han viser vei: han er ikke hærførerkongen med kongelig ekvipasje, men rir inn i Jerusalem på trelldyrets fole. Han ble den fornedrede kongen, til spott og spe og til slutt henrettet på det mest brutale vis. Men han handlet på Guds vegne og i Guds sted og det han sier og gjør får konsekvenser for den verden som sparket ham ut. Han taler med Guds myndighet og han lar de siste bli de første og de første bli de siste. Dette forplikter oss som kirke.

Vårt andre budskap er håpet. Det som bygger på vissheten om at lyset skinner i mørket og at mørket ikke har overvunnet det. Men jeg kjenner at håpet blir litt ordløst i disse dager. Det er som om ordene smuldrer opp når jeg skal snakke om håp. Da trenger jeg at kirken forkynner håpet for meg, gjennom bønner, musikk, kunst og liturgi. Jeg trenger rett og slett at kirken håper for meg. Jeg trenger å hvile i evangeliet, i budskapet om at mørket, smerten og nederlaget ikke får siste ordet.

Å være en del av en kirke som både konfronterer urett og bærer håpet, gir meg kraft til å lese avisen hver dag. For dette sier Gud: Frykt ikke! Jeg snur ikke ryggen til verden. Vi kan tro på de gode kreftene, at fellesskapet skal holde, at vi ikke snur ryggen til dem som trenger husrom, at vi skal stille opp for hverandre. At vi skal være Guds hender i verden. For Gud og mennesket hører sammen.

Dette viser kirken: Under pandemien, da det ikke var mulig å samle konfirmantene gudstjeneste og feire påske i kirken som vanlig, kjøpte staben i Rønvik menighet inn et gripekors til hver konfirmant, og i dagene før påske dro staben rundt og la en påskehilsen og et gripekors i postkassen til hver av de 90 konfirmantene. På konfirmasjonsdagen kom en av konfirmantene og viste frem noe spesielt til presten: i vesken til den nye bunaden hadde hun med seg gripekorset sitt, det var så verdifullt for henne.

Takk for en kirke som deler ut kors vi kan holde fast i. Som på en så enkel og fysisk måte er nettopp kirke. Vi må aldri miste av syne at vi skal ivareta vår egenart – nettopp som kirke. Som Merete Thomassen sa i podcasten Åpenbart i vår: «Vi må bare gønne på med vår egenart!» I den samme podcasten etterlyste Joen Haldorf at kirke tydeligere viser hvordan man kan praktisere den åndelige dimensjonen av kristentroen. Det er jeg enig med ham i. Vi trenger en frimodig spiritualititet. Fordi vi er kirke.

Men vi har føttene plantet på fjell. Vi treffes av Guds kjærlighet. Også i det dypeste mørke, der vi klorer oss fast men bare kjenner på gjørme, ser Gud hvem vi er. Der kjærlighet skjer, skjer det noe hellig. Så vi kan være kirkemøte i år også, midt i verden, midt i livet. Vi skal fatte vedtak om større eller mindre saker, men vi skal aldri miste av syne at også dette gjør vi for at kirken skal være kirke. Slik at den kan være en åpen, bred og tydelig folkekirke som formidler fortellingen om Jesus så sterkt, så dypt, så sant at det forandrer oss og at det forandrer verden.