Nå kan nye generasjoner i Drammen høre klokkene som kimte for tippoldeforeldrene. Det vil si, det er den ene av de to klokkene, den nyeste fra 1754, som nå har fått ny bærekonstruksjon og som gjør at det kan ringes med den igjen. Søsterklokka er fra 1100-tallet, og må vente litt til med å bli klar for bruk, antagelig ikke før neste år. Bevaring og istandsetting av kirkeklokker er en del av kirkebevaringsprogrammet. 73 % av medlemmene våre sier at det er viktig at kirkene vedlikeholdes. Under Arendalsuka samtaler statsråd, riksantikvar og preses om denne satsingen.
Men tilbake til Drammen.
Det var lenge spennende om klokka fra 1754 noen gang skulle komme til å ringe igjen. Fordi den er så gammel er det strenge krav til hvordan, og om det i det hele tatt er mulig å gjøre utbedringer og fornyelser, slik at den kan brukes etter den lange dvalen.
Terje de Groot fra Riksantikvaren er det vi kan kalle en skikkelig kirkeklokke-nerd. Det han ikke vet om kirkeklokker er ikke verdt å vite. Han snakker om konstruksjon, om materiale, om klang og om klokkenes betydning gjennom hundrevis av år.
– Det er ufattelig hvordan gamle tradisjoner lever videre, dveler Terje deGroot, som har skrevet bok om kirkeklokker. Hvis alt går som planlagt, blir den utgitt til høsten.
Sjeleringing og forbud
– Når noen døde, ble det ringt i kirkeklokkene for å hjelpe sjelen gjennom skjærsilden og opp til himmelen, såkalt sjeleringing, forteller deGroot.
Etter reformasjonen skulle ikke klokkene lenger vigsles, og ringing omkring død og begravelse ble kraftig innskrenket.
Sjeleringing ble forbudt ved Christian den femtes norske lov i 1688, men kirkeklokkenes ringing for de avdøde fortsatte, til tross for at den hadde blitt forbudt. I Norge fortsatte skikken enkelte steder helt frem til 1960, selv om mening og innhold hadde endret seg siden middelalderen.
– Menighetene hadde et sterkt forhold til kirkeklokkene, klokkenes hellighet satt beinhardt, fortsetter deGroot.
Han forteller videre om hvordan et lokalsamfunn, så sent som i 1909, brukte kirkeklokkene for å ringe et lite barn ut av fjellet, «det var Huldra som hadde tatt dem». Klokkene var en sterk del av norsk folketro.
På landsbygda i Danmark og Sverige forekommer det fremdeles at det ringes når noen dør, selv om det ikke er helt det samme som sjeleringingen, men mer for å varsle sognet om at noen er død.
En kirkeklokke er ikke bare en kirkeklokke
Litt fakta og kuriosa rundt selve kirkeklokka, kommer her. Det er nemlig ikke bare-bare å få fin lyd.
Den som drar i tauet må ha riktig tempo, rytme og timing, slik at det høres ut som det skal. Enten som ringing, kiming eller klemting, etter hvilken anledning det skal ringes.
Akustikken og lyden av en kirkeklokke er også kompleks og komplisert. Ren og fin klang avhenger av støpning og godt metall og av konstruksjonen på klokka.
Dessuten, hvordan kirkeklokkene er hengt opp, har også betydning for lyden. Å henge opp klokkene er nemlig en kunst i seg selv. På klokkefagspråket snakkes det om «… Balansert opphenging på krum aksel går lettere og gir mindre sentrifugalkraft, men klangen lider og blir stivere, og kolven beveger seg ikke. Moderne opphenging, der både klokken og kolven er balansert så kolven går og slår riktig i overkant av kirkeklokken når denne svinger ut, gir atter god ringing …».
Mye skulle på plass da klokka ble hengt opp, og mye skal ordnes for å få dobbel-klokke-ringing i Skoger gamle kirke. Men nå er i alle fall den første klokka på plass, og lyden av flere hundre års historie er tilbake.
(Saken er en forkortet versjon av artikkel på hjemmesida til Drammen kirkelige fellesråd)