Homofilisaken 1992-2017

Homofili har preget den kirkelige debatten her i landet i mange år. I likhet med mange andre kirker har Den norske kirke hatt store utfordringer i dette spørsmålet.

I oktober 1992 henvendte biskop Sigurd Osberg i Tunsberg seg i brevs form til Bispemøtet med ønske om at homofil legning - homofil praksis kunne bli tatt opp til drøfting.

På Bispemøtet i mars/april 1993 vedtok man å få dette spørsmålet utredet på nytt. En bredt sammensatt arbeidsgruppe på åtte medlemmer ble nedsatt.

I februar 1995 ble utredningen «Homofile i kirken» presentert. Et flertall på fem av de åtte medlemmene argumenterte for at kirken burde akseptere homofilt samliv, også blant sine ansatte.

På Bispemøtets vårmøte i april 1995 foreslo biskop Ola Steinholt å utsette behandlingen av homofiliutvalgets utredning til høstmøtet samme år. Forslaget ble forkastet med 6 mot 5 stemmer. Da Bispemøtet tok stilling til utredningens anbefalinger, delte møtet seg i et flertall på åtte og et mindretall på tre. Ola Steinholt, Sigurd Osberg og Rosemarie Køhn mente at det i prinsippet bør være mulig for kirken å åpne for tilsetting av homofilt samboende også i stillinger som krever vigsling. De tre støttet også forbønn for homofile som har valgt å leve sammen. Et samlet Bispemøte presiserte et klart ønske om at denne saken ikke måtte få splitte kirken og la til: - Bispemøtets behandling innebærer ikke at det legges opp til en endret praksis i biskopenes embetsutøvelse, sa de elleve biskopene.

På Kirkemøtet i november 1995 ble det stemt over tre ulike forslag til vedtak. Stavangerbiskop Bjørn Bue argumenterte for mer tid til debatt og ville utsette Kirkemøtets vedtak i saken tilKirkemøtet 1997. Hans utsettelsesforslag fikk 25 stemmer og ble forkastet. Et annet utsettelsesforslag som falt med 22 stemmer, fokuserte på behovet for mer utredningsarbeid med de teologiske og etiske utfordringer knyttet til homofili og homofilt samliv. Kirkemøtets flertall (58 stemmer) vedtok en klar avvisning i forhold til både tilsetting av personer som lever i homofilt samliv og tanken om en liturgisk ordning for en kirkelig forbønnshandling for personer som lever i homofilt samliv. Vedtaket understreker dessuten at Kirkemøtet forutsetter at kirkelige tilsettingsorganer og biskopene i sin embetsutøvelse innretter sin praksis i tråd med dette. Kirkemøtet 1995 la likevel opp til å få homofilisaken tilbake på sitt bord i 1997.
- Kirkemøtet ber Kirkerådet om å igangsette arbeidet med å utrede de arbeidsrettslige sider som saken reiser. Kirkerådet bes også - i kontakt med Bispemøtet - om å avklare nærmere hvilke stillinger, oppgaver og verv som kan tenkes omfattet av Bispemøtets uttalelse, heter det i 1995-vedtaket.

På møtet i september 1997 vedtok Kirkerådet er klar anbefaling til Kirkemøtet om å presisere at personer som lever i homofilt samliv ikke kan inneha vigslet tjeneste som prest, diakon eller kateket.

Bispemøtet i oktober 1997 hadde to saker i tilknytning til homofilisaken til behandling (BM 14/97) og (BM 15/97). Med bakgrunn i utredningene «Kirkens enhet og troens fundamenter»  og «Homofili og sjelesorg» ga Bispemøtet samlet uttrykk for blant annet følgende: - Som kjent er Bispemøtet delt i synet på om det bør være adgang for homofilt samlevende å inneha stillinger i kirken....Bispemøtet mener at det for å bevare enheten i kirken er påkrevet at biskopene ikke etablerer særordninger i et så ømtålelig spørsmål, men at de i sin embetsutøvelse opptrer på samme måte, i lojalitet mot Kirkemøtets vedtak. Det betyr ikke at den enkelte biskop har avskåret seg fra muligheten til å arbeide for endring av praksis.
I vedtaket heter det dessuten at: - Bispemøtet er klar over at det finnes begrunnelser og standpunkter i denne sak som kan være i strid med Kirkens læregrunnlag, men synet på homofilt samliv er ikke i seg selv av en slik natur at det behøver å true enheten i kirken. Les Bispemøtets vedtak her

Kirkemøtet i november 1997 fikk seg forelagt saken om arbeidsrettslige konsekvenser av sitt eget vedtak i 1995. Et enstemmig Kirkemøte slo fast at vedtaket fra 1995 står ved lag og at kirken må kunne bygge på nåværende praksis uten å komme i konflikt med gjeldende lovverk innen arbeids- eller forvaltningsrett.

Den norske kirkes Lærenemnd trådte i funksjon for første gang i 1998 etter henvendelser fra Tunsberg biskop Sigurd Osberg (om vurdering av prost Asle Dingstads tilsynsfrasigelse) og fra Hamar biskop Rosemarie Køhn (om grunnlaget for kapellan Siri Sundes prestetjeneste etter at Sunde inngikk partnerskap). Den 8. oktober 1998 besluttet Lærenemnda å behandle saken reist av Tunsberg biskop, men sa blant annet dette om den saken Hamar biskop ba om uttalelse til: - Den sak Hamar biskop har anmodet Lærenemnda å vurdere, dreier seg i hovedsak om de forvaltningsmessige konsekvenser av Kirkemøtets vedtak om at personer som lever i homofilt samliv, ikke kan inneha kirkelig tjeneste som vigslet prest, diakon og kateket. Lærenemnda ser at de spørsmål som er reist, er av stor betydning for kirken, men finner likevel at det ligger utenfor dens mandat å vurdere konsekvensene av Kirkemøtets vedtak. Lærenemnda finner derfor å måtte avvise en realitetsbehandling av saken.

Biskop Rosemarie Köhn redegjorde 1. februar 1999 for hvorfor hun hadde besluttet å la Siri Sunde gå tilbake til sin stilling som kapellan i Nordre Land. I biskopens redegjørelse med overskriften «Sannheten tro i kjærlighet», heter det blant annet:
- Mitt dilemma er i korthet dette: Jeg har gitt min tilslutning til vedtakene i saken i Bispemøtet og Kirkemøtet når det gjelder kirkelig tjeneste for homofile i partnerskap. Dette har jeg gjort av frykt for splittelse i kirken, for å gi mitt bidrag til å bevare kirkens enhet. Samtidig har jeg gjort dette i strid med min innerste overbevisning som troende og sannhetssøkende, en overbevisning som jeg har brukt 25 år på å komme frem til. Og jeg har mer og mer strevd med spørsmålet: Hva betyr det «å være tro mot sannheten i kjærlighet?» Finnes det saker der sannheten ikke kan forvaltes ved flertallsvedtak? Finnes det saker der noen må bryte med etablert praksis og tradisjon for å ivareta det man i sitt hjerte tror er sannheten ut fra Skrift og Bekjennelse? For meg er dette en slik sak.

Samtidig med biskop Køhns redegjørelse på Hamar hadde et nyvalgt Kirkeråd sitt første møte. Ved møtets slutt 3. februar 1999 vedtok Kirkerådet en uttalelse der det blant annet heter at: - Kirkerådet ber Bispemøtet på sitt møte i mars om å foreta en avklaring av vedtak i Bispemøtet 1997 og Bispemøtets enstemmige forpliktelse på Kirkemøtets vedtak samme år.

Bispemøtet drøftet denne henvendelsen på sitt marsmøte, men ga seg selv mer tid ved å utsette utformingen av svarbrevet til Kirkerådet til mai.

På Bispemøtet i mai 1999 valgte fire av biskopene (Steinholt, Osberg, Køhn og Stålsett) å poengtere den enkelte biskops selvstendighet i sin embetsutøvelse i forhold til offisielle vedtak i kirken:
- Kirkerettslig forstår vi det slik at verken Bispemøtet eller Kirkemøtet kan binde den enkelte biskop i hennes eller hans forvaltning av sitt embete. Biskopen er først og fremst forpliktet på Skriften og vår kirkes bekjennelse, dertil også på kirkens ordninger, og foretar selvstendige vurderinger på dette grunnlag.

På Kirkerådets møte i mai 1999 vedtok man at Kirkemøtet 1999 skulle få seg forelagt en sak om Kirkemøtets myndighet på bakgrunn av homofilisaken. 10 av de 14 kirkerådsmedlemmene som deltok på møtet, vedtok en uttalelse der det blant annet fremkommer kraftig kritikk av de fire mindretallsbiskopene: - Kirkerådet finner det uakseptabelt at enkelte biskoper ikke vil forplikte seg på, og følge de ordninger og retningslinjer som Kirkemøtet har vedtatt. En slik fraskrivelse vil være ødeleggende for kirkens enhet.

I januar 2006 presenterte Den norske kirkes lærenemnd uttalelsen Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken. Denne uttalelsen har flere vurderinger av homofilt samliv. Disse vurderingene er gjort med henblikk på kirkens lære. De har derfor relevans for vurderingen av de tidligere vedtak i Kirkemøtet som bygger på teologiske overveielser av homofilt samliv.

Kirkerådet la Lærenemndas uttalelse frem for Kirkemøtet i november 2006 som en orienteringssak.
Det var uenighet i Lærenemnda om ”hvordan Skriften skal forstås når det gjelder kirkens lære og forkynnelse om homofilt samliv”. Det var også uenighet om konsekvensene av uenigheten. Lærenemndas uttalelse beskriver utfordringene med å håndtere uenigheten i forhold til ordninger, liturgi og annet.

På Kirkerådets møte i september 2007 ble det vedtatt en anbefaling til Kirkemøtet 2007  om ikke å videreføre kirkemøte-vedtakene fra 1995 og 1997. Dette fikk tilslutning fra 11 av Kirkerådets 15 medlemmer.

Bispemøtet drøftet i september/oktober 2007 Kirkerådets vedtak. 6 av de 11 biskopene anbefalte at Kirkemøtet 2007 treffer vedtak om at kirkemøtevedtakene i homofilisaken fra 1995 og 1997 ikke videreføres. Mindretallet på 5 anbefalte Kirkemøtet å ikke endre kirkemøtevedtakene i homofilisaken fra 1995 og 1997.

I vedtaket fra Kirkemøtet i november 2007 (50 av 84 stemmer) åpnes det for at de to syn i homofilispørsmålet får følger for praksis i spørsmål som gjelder tjeneste i stillinger som krever vigsling.
I vedtaket heter det blant annet:
Det er ikkje lenger like stor semje om premissane for vedtaka som gjeld homofile i partnarskap i vigsla teneste som det var i 1995 og 1997. Kyrkjemøtet finn det derfor vanskeleg å vidareføre som felles rådgiving det som var sagt i kyrkjemøtevedtaka frå 1995 og 1997.

Samtidig slår Kyrkjemøtet fast at det òg for framtida er kyrkjeleg grunngiving for ikkje å ordinere, vigsle, tilsetje eller gi tenestebrev til homofilt samlevande i partnarskap dersom biskop eller tilsetjingsorgan vurderer at det ikkje er i tråd med det som er kyrkja si lære og kyrkja sitt formål, og/eller av omsyn til aktuell(e) kyrkjelyd(ar).
- - -
Kyrkjemøtet ber kvar einskild biskop om å ha ein føreseieleg praksis når det gjeld å ordinere/vigsle og skrive ut tenestebrev til homofilt samlevande i partnarskap. Ein ber biskopane samrå seg om korleis dei handterer eventuell ulik praksis.

Bispemøtet tok i januar opp situasjonen "Etter Kirkemøtet 2007". I vedtaket fra dette bispemøtet heter det:

Vedtaket i Kirkemøtet 2007 om tilsetting av personer som lever i homofilt partnerskap, har reist flere nye utfordringer.

1) Ansettelse i kirkelig fellesråd
Prosedyren for ansettelse ved kirkelig fellesråd i stilling som krever vigsling bør gjennomgås på nytt. Når det gjelder ansettelse av kateket, diakon og kantor heter det i forskriftens § 5 at ”tilsetting skjer med forbehold om vigsling og at biskopen gir tjenestebrev”. I analogi med reglement for tilsetting av prester bør dette tolkes slik at vigsling vil være en forutsetning for gyldig ansettelsesvedtak, mens tjenestebrev neppe har samme rettsvirkning. Bestemmelsen fordrer en prosedyre hvor biskopen gis anledning til å utøve sitt tilsynsansvar på en god måte.

2) Velsignelse av homofile par
Det er Kirkemøtet som har myndighet til å fastsette liturgier i vår kirke. Prestene er forpliktet til å utføre sin tjeneste i samsvar med kirkens ordninger, og til å forrette gudstjenester og kirkelige handlinger etter fastsatte liturgier, jf Tjenesteordning for menighetsprester § 7.
Kirkemøtet har ikke fastsatt noen liturgi for partnerskapsinngåelse eller forbønn for inngåtte partnerskap. En prest kan – og bør – be for alle som anmoder om prestens forbønn. Imidlertid må man være seg bevisst at en liturgisk forbønnshandling i en gitt situasjon kan oppfattes som en ny liturgisk ordning. En bør unngå forbønnshandlinger som kan oppfattes som en ny liturgisk ordning.
- - -
Bispemøtet imøteser at det i bispedømmeråd og kirkelige fellesråd etableres prosedyrer for ansettelse som gir biskopen anledning til å utøve det tilsynsansvar han eller hun er pålagt.
Bispemøtet vil arbeide videre med spørsmålet om forholdet mellom ekteskap og partnerskap.

På møtet i Kirkerådet 27.-28. mai 2009 drøftet man et prosessdokument om oppfølging av ny ekteskapslov. Saken berører hvordan kirken skal forholde seg til homofile som ønsker å gifte seg i kirken eller få en kirkelig velsignelse. Her er Kirkerådets vedtak som fikk 12 av 15 stemmer:

Kirkerådet ser behovet for å klargjøre Den norske kirkes ekteskapsforståelse som luthersk kirkesamfunn, og ser at dette gjøres best i rammen av en helhetlig utredning av samlivsetikken i møte med dagens samlivsetiske virkelighet.

Utredningen skal være en grundig, teologisk gjennomgang av kirkens ekteskaps- og samlivsetiske forståelse.

Kirkerådet ber Bispemøtet om å forestå en slik utredning.

Bispemøtet oppnevnte på sitt møte 1.-6. oktober 2009 (og senere i arbeidsutvalgsmøte i november samme år) utredningsutvalget som fikk følgende mandat:

Utvalget bes om å utrede Den norske kirkes forståelse av ekteskapet som institusjon i et teologisk, kulturelt og rettslig perspektiv.
 
Utvalget skal redegjøre for endringer i befolkningens holdninger og praksis i samlivsspørsmål, samt endringer i lovgivningen. Utvalget skal videre drøfte andre samlivsformer. Utvalget skal i denne sammenheng utrede premisser for en kirkelig samlivsetisk tenkning og veiledning.

Biskop/bispemøtets preses Helga Haugland Byfuglien var utvalgets leder.

Bispemøtets samlivsetiske utvalg presenterte sin utredning 11. februar 2013.
Rapporten «Sammen – samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv»
>> Last ned en ren tekstutgave av rapporten her

Uttalelse fra Bispemøtet 17. oktober 2013:
Ekteskapet i et evangelisk-luthersk perspektiv (Sak BM-16/13)

Uttalelse fra Presteforeningens sentralstyre 11. desember 2013:
- Trenger vigselsliturgi for likekjønnede
- Kirken må starte arbeidet med en vigselsliturgi som også omfatter ekteskapsinngåelse for likekjønnede.
Det mener et enstemmig sentralstyre i Den norske kirkes presteforening.

Kirkerådet drøftet 20.-21. februar 2014 hvordan saken Ekteskapsforståelsen i et evangelisk-luthersk perspektiv legges fram for Kirkemøtet 2014. Les vedtaket i protokollen fra Kirkerådets møte

På Kirkemøtet 2014 ble det ved avstemningene 8. april 2014 ikke flertall for noen av forslagene om å utarbeide liturgier for likekjønnet samliv da møtet gikk til avstemning i saken "Ekteskapsforståelsen i evangelisk-luthersk perspektiv". Et forslag som bekrefter kirkens klassiske syn på ekteskapet, fikk heller ikke flertall.
I vedtaket understrekes det at uenigheten om ekteskapsforståelsen ikke er kirkesplittende.
>> Se Kirkemøtekomiteens merknader og Kirkemøtets vedtak

Brev fra Bispemøtet til Kirkerådet 16. september 2015 med anmodning om at det forberedes en sak om likekjønnet vigsel til behandling på Kirkemøtet 2016.

Bispemøtet 30. oktober 2015: Kirkemøtet 2016 må åpne for ny vigselsliturgi

Saksdokument til møte i Kirkerådet 2.-5. desember 2015: Vurdering av liturgisk utviklingsarbeid for samliv mellom mennesker av samme kjønn (Sak KR 63/15)

Kirkerådets møte 28.-29. januar 2016
Kirkerådet sier ja til vigselsliturgi for likekjønnede
Av hensyn til kirkens enhet legger Kirkerådet opp til at Kirkemøtet skal fatte et konsensusvedtak i spørsmålet om vigselsliturgi for likekjønnede.

Kirkemøtet 6.-12. april 2016
Historisk vedtak om kirkelig vigsel for likekjønnede par

Juni-september 2016
Høring om Vigselsliturgi og forbønnsliturgi for likekjønnede og ulikekjønnede par.

Kirkemøtet 25.-31. januar 2017
Et stort flertall i Kirkemøtet vedtok 30. januar 2017 en ny vigselsliturgi som ønsker likekjønnede par velkommen til å gifte seg i Den norske kirke. 83 av Kirkemøtets 112 tilstedeværende representanter stemte for det historiske vedtaket. Den nye liturgien kan benyttes fra 1. februar og kommer i tillegg til den vigselsliturgien som ble vedtatt i 2003.
Les Kirkemøtets vedtak her.