Jeg spurte en gang noen konfirmanter om hvilke ord som var de viktigste i kristendommen og sa: «Hvis dere skulle plukke ut to ord fra alt vi har snakket om i konfirmanttiden og kåre dem til kristendommens viktigste ord: Hvilke ord mener dere at burde være med på den listen?»
De satt og så på meg en god stund. Så kom det noen forslag. Selv hadde jeg trodd at de kanskje ville mene at troen, kjærligheten eller trygghet ville stå høyest på listen. Ingen av disse ordene var med blant de på toppen. Der fant vi ordene håp og tilgivelse. Kanskje det var noen andre enn presten deres som «hadde åpnet deres forstand» så de virkelig hadde forstått hva konfirmanttiden hadde ønsket å vise dem.
Prekenteksten trekker i samme retning: Den relativt korte prekenteksten finnes helt i slutten av Lukasevangeliet. Den formidler hva som skjedde i overgangen fra Jesu veiledning til Jesu oppdrag og avskjedsord. Egentlig gir hele kapittel 24 i en fortettet form et samlet uttrykk for kristendommens viktigste budskap holdt sammen med hvilke konsekvenser dette kan få for menneskers liv og selvforståelse. Derfor er det ikke så vanskelig å finne Lukas sitt svar på det samme spørsmål som jeg utfordret konfirmantene på. Han svarer: «I Jesu navn skal (a.) omvendelse og (b.) tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag»
Treenighetssøndag er den store oppdragssøndagen
De ulike tekstene som hører med til en treenighetssøndag, spiller alle på det oppdrag vi har fått. Hver gang jeg leser profetens kallelse i Jes 6, blir jeg slått av at det er et stort alvor som hviler over den tjenesten vi har fått i kirken. Det er noe mye mer enn bare å virkeliggjøre folkekirkens strategier på hvert enkelt sted. Målsettingen må være: Hvordan kan jeg tegne et bilde av en treenig Gud som er så stor at bare slepet av hans kåpe fyller hele templet, men hvor hans stemme er så nærværende at vi med vår munn kan tro at det vi sier gjør en forskjell for alminnelige menneskers tanker om det livet de lever.
Et triptychon for vår tid: Jeg hadde en kamerat som arbeidet som glassgravør i Oslo. Han lagde mange vakre alterskap til bruk i private hjem. Det var formet som et skap med to dører til å åpne. I midtfeltet hadde han alltid plassert en lys dreiet Kristusfigur som stod der inviterende med armene ut, til alle som tok seg tid til å kikke inn i skapet. På hvert av sidefeltene skrev han alltid gode tekster, som folk kunne sitte og lese og meditere over.
Forslag: På treenighetssøndag ville jeg ha prøvd å tegne et slikt skap for mine tilhøreres øyne. Og så hadde jeg sagt til dem. «Oppdraget vi har fått fra den treenige Gud er å gå ut og gjøre Jesus kjent, ettertraktet og trodd på. Da er det to ord det dreier seg om. Enten som konfirmantene å si: Det viktigste i kristendommen er å skape håp og møte andre med tilgivelse. Eller som Jesus selv sier: «I mitt navn skal (a.) omvendelse og (b.) tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag»
Det kan bli gode prekener av slike oppdrag. Men hemmeligheten er at skapet må åpnes. Om ikke det skjer, får du aldri tak i hemmeligheten. Den ligger skjult for forstanden