Du vår med ljose dagar, med lengting liv og song, du spår at Gud oss lagar ein betre vår ein gong....
Det er spesielle dager... Jeg tror det er den setningen jeg både har hørt og sagt mest den siste halvannen måneden. Brått ble vi nødt til å lære oss en annen hverdag. Fellesskapet er brutt, vi holder oss hjemme, vi holder måltid for oss selv, de fleste av våre aktiviteter er utsatt på ubestemt tid. Vi har tatt det meste som en selvfølge. Nå bor det en lengsel i mange av oss. En lengsel mot det normale, for ... det er spesielle dager.
Samtidig er det vår og det er påsketid, og er det noe denne tida virkelig vitner om- så er det at mørket alltid følges av lyset og at brutte fellesskap igjen skal bli gjenopprettet.
Jeg er sikker på at Jesu disipler også hadde spesielle dager i tida etter oppstandelsen. De hadde levd tett med sin mester i flere år, fulgt etter han, sett de store under, vært nær påskens nederlag og han hadde vist seg for dem etter oppstandelsen.
- Hva gjør vi nå? Ja, det måtte være et spørsmål de stilte seg før Jesus gav dem sitt oppdrag i Misjonsbefalingen. Fellesskapet med Mesteren var brutt, de kjente på en lengsel tilbake til det normale, men de måtte lære seg en annen hverdag.
I søndagens tekst (under) ser jeg for meg at disiplene sitter i stillhet, ikke vet helt hva de skal ta seg til, før Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» Og de andre disiplene slenger seg med. Som vi leser fikk de ingen fisk før Jesus møtte dem på stranden, og ba dem kaste garnet ut på andre siden av båten. Da fyltes garnet! 153 fisk.
Igjen får de se et under. De ser Guds sønn. Felleskapet finner igjen sammen, og de samler seg til måltid rundt bålet. Dette var tredje gangen Jesus viste seg etter oppstandelse, og det ga disiplene tro på at Jesus var sterkere enn døden og at felleskapet med han skulle kunne skje igjen.
Inn i våre spesielle dager må vi klamre oss til at hverdagen vil vende tilbake. Vi vil få dager da vi kan få gi hverandre en klem, få søke til kirka å høre Jesu ord: kom å få mat- alt er gjort ferdig. Men påskebudskapet har et enda større håp om felleskap i seg, fellesskapet med han som går sammen med oss i normale og spesielle dager inntil verdens ende.
....då me med vigsla tunge, med kjærleik heil og klår,alt utan brest og sprunge skal lova Herren vår.
Søndagens bibeltekst:
Joh 21,1-14
1 Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til:2 Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der.3 Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.
4 Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han.5 «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de.6 «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått.7 Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen.8 De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.
9 Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne.10 «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem.11 Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet.12 Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren.13 Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.
14 Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.