«Han stod opp før dagen demret; dødens dype natt tok slutt. Kristus lever, han har seiret; dødens mørke makt er brutt. Sol og måne, jord og himmel, dyr og fugler, gress og trær; alle ser og alle jubler: Han er oppstått, Gud er her!»
Denne vakre salmen setter ord på det dyptgripende og altomfattende som finnes i påskebudskapet. Skaperverket, med all sin skjønnhet, strekker seg opp i glede med løftende hender og jublende lepper. For i og med første påskedag skjer det noe nytt; noe gjennomgripende annerledes; graven kunne ikke kneble Herren! Kjærligheten seiret, og livet vant. Jesus Kristus stod opp før dagen demret, og brakte håp til mennesker i generasjoner etter generasjoner. Vår erfaring med døden og det vonde fikk en helt ny dimensjon; døden hadde ikke lenger siste ordet. Livet vant, dets navn er Jesus!
«Han stod opp for dem som brakte blomster til hans tause grav. Han stod opp for sine venner, dem han elsket og holdt av. Graven kunne ikke kneble han som er Guds skaperord. Kristus lever, vi gir stemme til en sang om håp på jord»
I påsken ble håpet født. Og alle mennesker trenger håp – vi trenger noe å orientere oss mot, noe som viser vei igjennom det mørke som vi alle en eller annen gang må besøke. Budskapet fra påskedag kan være det lyset som til sist seirer og leder oss ut. Vår oppgave, som kirke og mennesker, er å gi en stemme – slik at alle kan synge sangen om håp på jord; og dette gjør vi gjennom vår daglige oppmerksomhet på menneskene rundt oss. For hvem vet hva slags mørke menneskene vi møter befinner seg i? Men vi vet vi kan bringe lys inn i verden – for eksempel ved å bruke våre blikk til å anerkjenne, glede og smile til de vi møter på vår vei. Lyset kan formidles på så mange måter – og det kan vi alle bidra til.
«Han stod opp, hans venner fryktet jordens mørke, dødens natt. Han stod opp da troen sviktet, da de trodde seg forlatt. Fylt av mismot var vi alle til han delte vin og brød. Kristus lever, vi skal leve, det er døden som er død!»
Vi trenger stadig påminnelse om Kristi seier. Det er lett å mistet motet i en verden som mange ganger kan synes å mangle barmhjertighet. I kirkens fellesskap, i ord og sakrament, kan vi minne hverandre på at livet har et holdepunkt, et sentrum. I møte med Kristi oppstandelse møter vi et budskap som har sprengkraft til å gjøre tvil til tro, mismot til håp, mørke til lys.
Påsken er tiden for å glede seg over det store underet; Guds kjærlighet til oss mennesker er så stor at selv ikke døden kunne stå imot. Og det skjedde da dagen demret på påskemorgen – da alt det skapte jublet over Herrens kjærlighet for hele skaperverket!
«Han stod opp før dagen demret; ut av natt brøt lyset frem. Kristus lever, han har seiret; evig lever vi med ham. Han er her og han vil skape liv der natt og mørke bor. Kristus lever, vi skal bære, Herrens seiertegn på jord.» (NoS nr 214)