Vi skal feire jul nå. Det lille Jesusbarnets historie minner oss om å løfte fram at enhver forfulgt og flyktning er et menneske. Trussel og forfølgelse gjorde at Maria måtte flykte sammen med Josef og den nyfødte. De ble møtt med omsorg og beskyttelse i et fremmed land.
Antallet flyktninger og asylsøkere som nå kommer til Norge, er lavere enn på flere år, og vi har ifølge regjeringen Europas strengeste asylpolitikk. Samtidig er flyktningekrisen utenfor landets grenser mer alvorlig enn noensinne. Er det blitt slik at vi som nasjon ikke ser at disse som er på flukt er mennesker? Barn og unge med behov for beskyttelse?
14. desember arrangerte en bred allianse av kirke- og livssynsorganisasjoner, hjelpeorganisasjoner, politiske partier og solidaritetsorganisasjoner aksjonen «Tusen lys for mennesker på flukt». Mange deltok, og sa ifra om at mens bombene faller over Aleppo, og båtene synker i Middelhavet kan vi ikke ha som mål at færrest mulig av de overlevende skal komme hit.
Vi må ta vår del av ansvaret for de menneskene som er på flukt.
Bispemøtet sendte samme dag brev til statsminister Erna Solberg hvor vi ber myndighetene om et «juleamnesti» for asylsøkere til over nyttår, og at dagens praksis og lovgivning på utlendingsfeltet vurderes på nytt.
I Bispemøtets brev pekte vi på at det for snart et år siden ble gjort raske endringer i lovgivning, instrukser og praksis på utlendingsfeltet, og at vi nå ser mer av de menneskelige omkostningene som disse endringene påfører asylsøkerne.
I møte med engasjement for en mer human flyktningepolitikk kommer gjerne spørsmålet om en vil ha åpne grenser uten noen begrensninger. Mitt svar er nei. Men forventes og fordres det ikke mer gjestfrihet av et land med en grunnlov som sier at verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv, og at denne Grunnloven skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene?
Nestekjærlighet begrenses ikke til nasjonalstaten. Nestekjærligheten kjenner ingen statsgrenser.
Når det gjelder rettsikkerhet så har det kommet mange rapporter fra internasjonale organisasjoner og institusjoner om forverret sikkerhetssituasjon for sivile i Afghanistan. På tross av disse rapportene avviser norske myndigheter de fleste asylsøkere og sender dem tilbake til landet, blant dem mange barn og unge under 18 år.
I Hamar Arbeiderblad 25. november 2016 kunne vi lese om Navid. Han er en ung afghansk gutt som har fått avslag på sin asylsøknad. Navid frykter for sitt liv ved en eventuell retur til Afghanistan.
Oppslag i flere aviser de siste ukene viser tydelig hvordan asylpolitikken knuser barns håp om en fremtid.
Alle barn har krav på omsorg og beskyttelse av sine rettigheter, verdighet og velvære. Det er vanskelig å se at dette blir ivaretatt ved å sende barn under 18 år tilbake til Afghanistan, et land mange av dem ikke har vært i på mange år og hvor deres rettssikkerhet og fremtid er svært usikker.
Det er godt å oppleve hvor mange som bryr seg, tenner lys i mørke og viser gjestfrihet. Medfølelse og gode ord må følges opp av handling. Verden skriker etter det. Jeg håper at våre myndigheter hører ropet og følger opp med endring av dagens praksis og lovgivning.