Jeg går alene gjennom sentrum om kvelden, og jeg tenker: Jeg savner faste håndtrykk og varme klemmer. Jeg savner skrålet på puben og sangen i kirka, jubelen på tribunene og ståket fra skolegården. Jeg savner folkemengden.
På terskelen inn i den stille uke er det mer stille enn noen gang. Verden holder pusten. ”Det blir verre, før det blir bedre”, sier de. Men hvor lenge? Og hva vil vi ha mista på veien? Noen vil miste livet, andre mister jobben. Og vi har alle mista noe av vår trygghet og frihet. Dette gjør noe med oss alle. Med folkemengden over hele verden.
Håpet kveles
Da Jesus red inn i Jerusalem palmesøndag sto påsken for døra. Det var andre begrensinger som gjaldt der. Gatene, de var fulle av folk som jubla og sang. De sang i forventning, men også i protest. For de var også et folk som hadde mista trygghet og frihet. Landet var okkupert, mennesker undertrykt, nøden til tider stor. De hadde forventninger til Jesus som Messias. En frigjører sendt dem fra Gud. Som skulle redde dem. Men det ble ikke helt som de hadde venta. Palmesøndag varsler både fest og tragedie. Hosiannaropene skulle stilne. Noen dager senere roper folkemengden taktfast: ”Korsfest!” Det skulle bli verre. Frigjøreren fanges. Jesus spottes og pines. Håpet kveles. Gud dør.
Men hva med folkemengden? Var alt håp ute også for dem? Hadde ikke engelens budskap varslet dem allerede da Jesus ble født: ”Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket.” For folkemengden! Denne gleden døde med Jesus langfredag, men oppsto likevel igjen noen dager senere.
En ny vår
Det var det umulig å tro, da langfredags mørke og redsel lå over jorda. Da hele skaperverket holdt pusten. Like fullt kom det en ny dag med lys og med liv. Med faste håndtrykk og varme klemmer. Med skrål og sang. Oppstandelsen knytter seg til denne hendelsen: Jesus på korset. Men også til folkemengden som både jubler og spotter, håper og fortviler, synger hosianna og roper korsfest, lever og dør. I Jerusalems kaos av mennesker og palmegreiner, og i våre folketomme gater varsler palmesøndag en ny vår både for dem som lengter og dem som svikter, for dem som lever og dem som dør.
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
”Vær ikke redd, datter Sion!
Se, din konge kommer,
Ridende på en eselfole. (…)
Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet.
Men hvis det dør, bærer det rik frukt.”
(Joh. 12,15+24)
Det blir bedre.
«Du vår med ljose dagar,
med lengting, liv og song,
du spår at Gud oss lagar
ein betre vår ein gong.» (E. Blix)