Sitat
Hen over jord et pilgrimstog så stille skrider frem. Det sang på alle jordens språk lovpriser himlens hjem. Blant alle jordens folkeslag det reiser korsets røde flagg. Tross hat og bål, tross spott og sår, det stille fremad går.»
Salme 270 v.1
Lysene flammer opp i den mørke novemberkvelden på kirkegården. Ved en gravstøtte står tre personer tett samlet. De holder rundt hverandre, og det er ingen ord som ytres. For det trengs ingen ord – det trengs bare omsorgsfull nærhet. Gjennom stillheten høres lyden av kirkeklokker. De kaller inn til gudstjeneste. De tre bryter sakte opp, og beveger seg i retning kirken – de slutter seg til mange andre, de er som et pilegrimstog som så stille skrider frem på vei inn i det lyse og varme kirkerommet. De har alle noe felles – de har mistet noen de var glade i det siste året. Og nå har de kommet sammen for å tenne lys, og høre navnene bli lest opp. Det blir en annerledes dag. En dag i savnet og sorgens tegn, men også med gode minner. Minner om et levd liv som brakte så mye kjærlighet og glede til andre.
Det er Allehelgensdag –dagen som opprinnelig var en minnemarkering for de kristne martyrer. Gjennom historien har dagen utviklet seg til å minnes alle kristne døde, og i vår kirke har dagen blitt mer og mer i form av en minnemarkering for de i våre menigheter som har gått bort. Derfor er dette en veldig viktig dag i kirkeåret, og en dag som samler folk over hele landet til sin lokale kirke.
Jesus Kristus sier i Bergprekenen:
«Salige er de som sørger, for de skal trøstes» Matt 5, 4
Det er trøstende ord å ta med seg. Det er ord som har blitt stående i to tusen år, og som fortsatt bringer håp, trøst og lys til menneskers hjerter den dag i dag. Guds Ord, og selve kirkebyggene er vitner om et fast holdepunkt – et holdepunkt som har og vil bestå gjennom generasjoner. Den halve alterringen og lysgloben er sterke symboler på fellesskapet mellom kristne over hele verden, og viser at dette fellesskapet består av de levende og de døde som har gått bort i håpet om det evige liv. Det er den rammen som omslutter oss når vi er i kirken på allehelgensdag og vi tenner lys for våre døde. Det er noe håpefullt med denne dagen – og i fellesskap, og med trøsten fra han som kalte seg verdens lys – minnes vi og håper på den nye fremtiden.