Han visste ikke noe om at de skulle komme. De fleste gikk til «mesteren» først og ba om å få leie dem. Men disse kom styrtende rett inn i stallen Folk pleide ikke å oppføre seg slik. Helt uten forvarsel stod de der og løsnet både eselet og eselfolen fra stokken i stallen.
«Jeg hadde kanskje ventet at de hadde banket på der folka mine bodde og sjekket om det var greit. Men de gikk rett inn i stallen hvor vi stod bundet, løsnet tauene og førte oss bort. Da vi var et stykke nedi veien, hadde mester oppdaget at noe holdt på å skje og ropte etter oss: «Hei du! Kom tilbake! Du kan ikke ta med deg dyra mine sånn uten videre!» Da svarte han som nok var lederen: «Herren har bruk for dem.»
Det var første gang i livet mitt jeg hørte noen si noe positivt om oss eseldyr. Ordene ga jo nesten uttrykk for at vi var ønsket til noe, nettopp fordi vi var esler. Det var noe nytt. Min erfaring var jo heller at menneskene brukte oss når de ikke fikk tak i noen andre. Noe særlig lønn fikk vi aldri. Enda mindre vennlighet. Folk så ut til å mene at det var greit å behandle oss med slag, spark, nedsettende ord og altfor lange arbeidsøkter. Derfor var jeg mer enn spent på hva som ventet oss.
Da vi hadde gått et stykke nedover gaten, merket vi at det var masse folk samlet. Mennene førte oss bort til en klynge som stod i en ring rundt han som måtte være lederen deres. «Her er eslene» sa de som hadde hentet oss. «De kan kanskje fungere som ridehester» «Det tror jeg helt sikkert» sa han og satte seg opp på far min. Men en av vennene hans sa: «Du må nå la oss få legge en kappe eller to som underlag først, så kan vi dra inn mot sentrum om et lite øyeblikk» De så gjorde og far min rettet seg opp som best han kunne. Han hadde aldri sett så fin ut noen gang! Han så på meg og smilte som om han sa:. «Tenk at noen kan bruke meg, akkurat som jeg er.»
Hvorfor denne karen skulle dra inn i byen, ridende på et esel forstod jeg egentlig ikke, i hvert fall ikke da.. Det var jo ikke som ridehester vi var kjent akkurat. Men jeg tror jeg forstod litt etter hvert.
Selv var jeg så heldig å få gå noen steg bak faren min, da han bragte denne nye visdomslæreren inn i byen. Det var flott å se hvor forskjellige de var, alle de som stod langs ruta. De virket så glade. Ansiktene strålte, slik de gjør når du møter en du har ventet på lenge. Ordene de ropte, sangene de sang fikk meg til å føle at denne mannen som faren min så stolt bar på sin rygg inn i byen, han måtte da komme fra Gud. Derfor kom denne rideturen alltid til å stå i minneboken min som «den dagen vi bragte kongen til byen.» Far og jeg snakket ofte om denne hendelsen i årene som fulgte og var stolte over at vi hadde gitt muligheter til AT Jesus gjennom inntoget hadde fått vist hvilken leder han ville være og at han ønsket å kjempe sammen med oss for å gjøre verden til et bedre sted.
Jeg har aldri glemt denne dagen. Far min levde på den lenge. Det var så godt å se hvor viktig det var for ham i denne sammenhengen å få brukt seg selv til det han var best på. Men vi var bare det vi er. Prøvde ikke å gjøre oss til noe annet. På meg virker det som om menneskene av og til glemmer akkurat det. Derfor håper jeg at du kan hjelpe dem til å kjenne at menneskene i denne adventstiden kan få bidra med det vi kan best. Da kan vi sammen forberede den høytiden vi snart skal feire.
Om noen kommer til din dør og spør om dine bidrag: Ikke tenk på de vonde erfaringene du har hatt før.
Rett ryggen og kjenn: Noen har bruk for deg. Det er en konge som er på vei til et sted nær deg»
Si til datter Sion:
Se, din konge kommer til deg,
ydmyk er han og rir på et esel
og på trekkdyrets fole.
Salmeforslag: nr. 14: «Gå Sion din konge i møte»