Hverdagstanker før pinsen: Den som speider etter vinden

Prekentekster: Joh 20, 19 – 23 på Pinsedag og Joh 16, 5 – 11 på 2. pinsedag

"Seilas". Illustrasjonsfoto fra Pixabay.com/no

En sommer for mange år siden laget vi barkebåter på hytta. Hadde rent glemt hvor artig det var å spikke slike små farkoster i barneårene.

En ting var sikkert: «Nå skal vi lage regatta» Derfor måtte alle båtene ha seil. Om de ble laget av en bit av dagens avis eller om det var et tørt lønneblad som gjorde nytten, kom ut på ett. Båtene måtte få mulighet til å fange vinden. Ellers ble det smått med fremdrift. For blant de båtene vi lagde, var det ikke tillatt med noe juks i form av et strikkdrevne skovlhjul helt bakerst i akterstevnen. Skulle det være seilas, forholder man seg i ro, til vinden melder seg.  

Jeg hadde avtalt med et par andre voksne hvor regattaen skulle finne sted. Der var det en stor sandkasse med rette kanter. Den la vi en plastikk-duk oppi, dro den godt oppover langs kantene og fylte hele bassenget med vann. Snart skulle startskuddet gå. Nå gjaldt det å få båten du selv hadde laget til fortest mulig å komme seg fra den ene kanten av bassenget til det andre. En ting kunne du gjøre: Bøye deg ned så langt du kunne for selv å blåse inn i båten din den kraft den trengte for å nå landet på den andre siden.

Vi hadde det utrolig artig, men flere av oss jukset nok litt. Når vi f.eks hadde fått rettet opp båten etter kullseilas nr 7, var det fristende å gi båten et lite dytt som for å hjelpe den i gang. Vi turte ikke overlate farten og fremdriften til noe som lå utenfor vår kontroll.

Den svenske romanforfatteren Agnetha Pleijel utga i 1987 en meget lesverdig roman. Den het «Vindspejare» eller på norsk noe i retning av «Den som speider etter vinden». Tittelen kunne like gjerne vært gjort til en overskrift på en preken i pinsen. For det handler om å finne den kraften som trengs for selv å kunne tro og å søke over til den andre siden.

Tekstene på første pinsedag handler alle om vind, fremdrift, identitet og nærhet til det livet vi lever her og nå. Det begynner med at Gud i skapelsen blåser livspust (= ånd) inn i nesen på mennesket, så det blir til en levende sjel (1. Mos 2, 4 -9) og fortsetter med å fortelle om pinseunderet hvor Gud på kirkens fødselsdag lar Ånden komme: Dette opplevdes «som når en kraftig vind blåser». I prekenteksten kommer Jesus til disiplene, puster på dem. Så gir han dem kirkens oppdrag og lar dem erfare at hans fortsatte nærvær er å kjenne som en varm fønvind i ansiktet. Det blir fremdrift av slikt. Det kan også bli tro av det. 

Salmeforslag: nr 521 – «Som vinden stryker mine kinn»

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"