Vi har så vidt startet på fastetiden i den kristne kirke. Kommende søndag er vi plutselig midt inne i den. Da skal vi lese sammen fortellingen om hvordan Jesus av Ånden ble ført ut i ødemarken for å bli fristet av Djevelen. Dermed er hele dramatikken i gang. Slik Jesus ble fristet, slik kan også vi bli det. Men vi «kan stå han av» - i trygg forvissning om at den måten Jesus stod imot på, skaper trygghet på at djevelen egentlig ikke kan gjøre oss noe heller.
Like fullt har jeg mange ganger lurt på hvorfor det står i Bibelen at Jesus ble ført ut i ødemarken av Ånden. Det må jo bety at Gud aktivt ville at han skulle havne i denne vanskelige situasjonen. Det synes jeg alltid har vært vanskelig å forstå. For jeg spør meg selv: Hvilken Gud er det som aktivt gjør slikt mot sine tilhengere.
Derfor ble jeg glad da vi fikk den nye oversettelsen av Fader vår. Med dette mener ikke jeg å dra opp en diskusjon omkring nødvendigheten av å forandre på alt som folk en gang har lært utenat. Om du er blant dem som gjerne vil fortsette med å be Herrens bønn i den gamle versjonen, så skal du kjenne deg helt fri på det. Det er helt greit om ikke alle bønner i kirken smeller i veggene som om det skulle herske militær presisjon. Vi må gjerne ta vare på hjertets språk i de bønnene vi ber, men det er en fordel om vi selv forstår det vi sier. I hvert fall er jeg opptatt av at bønneordene mine skal kunne tegne et bilde av en Gud jeg kjenner igjen.
Jeg synes det er fint å kunne be den bønnen som før het «led oss ikke inn i fristelse» med de nye ordene «la oss ikke komme i fristelse.» Disse ordene gir meg på en måte tilbake den Gud jeg i den gamle versjonen synes ble for streng og for mye av en som nesten syntes det var artig at jeg ble satt på prøve. Den Gud Bibelen snakker om har ikke sin glede i å gjøre slikt, men er en som «vil gjøre fristelsen og utgangen på den slik at jeg kan klare det.»
For selvsagt blir jeg fristet jeg også. Det skulle nå bare mangle. Oftest kommer fristelsene innenifra i form av selvopptatthet og ønske om å få lov til å bety noe for andre. Noen ganger kan det legge seg et raster av misfornøydhet, i stedet for å takke for det som gikk fint.
H.C.Andersen skriver i begynnelsen av «Snedronningen» om et trollspeil som hadde evnen til å snu alt opp ned og gjøre et smilende ansikt om til det mest misfornøyde grin. Dikteren og denne søndagens prekentekst mer enn antyder at vi alle kan ha fått en slik trollsplint inn i vår måte å se verden på. Vi må holde opp med å gi oppmerksomhet til fristelsen til å se alt skjevt, men heller se menneskene slik de er.
Salmeforslag: salme nr 116 – «Å hjelp meg du, som hjelpe kan»