Det går en linje gjennom hele advents og juletiden. Den retter seg mot det punktet i julefortellingene hvor det som skjedde, gjøres til allemannseie. Når vismennene stiger frem til krybben for å hylle barnet som ligger der, blir julens budskap en forsikring om at hvor vi enn lever på denne kloden, så kan jeg leve nær Gud. Ansiktsuttrykket deres røper at de har forstått det.
Like fullt er Kristi åpenbaringsdag i en vanlig landsens menighet en fristelse i seg selv til å legge mer vekt på skuespilleri enn på formidling av hva denne fortellingen har med oss å gjøre. Det lukter jo formelig røkelse av teksten og vedrørende salvekrukken med myrra, så er det raskt å få til en avtale om at menighetsrådslederen stiller opp med den. Gullet er det litt verre med, men et gullmalt stykke tre duger. Dermed er det ikke mye overtalelse som skal til før kapellanen, kirkemusikeren og kirketjeneren kan gå inn i rollene som vismenn.
Alle har vi våre oppfatninger av disse tre etter hvert så kjente figurer skal være. Kolbein Falkeid gir i sitt dikt «Vismennene» svært god veiledning til alle oss som kunne ha lyst til å dramatisere denne søndagens prekentekst. For han formidler enda mer undring enn hva som allerede ligger i bibel-teksten og ender opp med at vismennene står ved krybben og smiler. Les bare slutten på diktet, så ser du selv. Kunne vi preke slik at det var dette tilhørerne satt igjen med, har vi truffet tekstens intensjon.
VISMENNENE
Utdrag fra Kolbein Falkeid sitt dikt
De var visst konger disse vismennene
og rikere enn alle andre fra Østerland
hvor alle er rike.
Men det betyr ikke noe
For ingen kan sitte på mer enn en stol
eller spise seg mer enn mett
Det som betyr noe er at de var vismenn
som måtte ha sett alt og lest alt og tenkt alt
og jeg har hørt at du blir trist av å tenke
og at det er for å slippe å tenke
at vi tenker på alt mulig annet.
Men disse vismennene må ha vært skikkelig nedfor
Siden de brøt opp og begynte å gå etter en stjerne
Du vet hvor håpløst det er;
Du går og går og aldri
tar du stjernen igjen.
Men for å gjøre historien kort
så stoppet denne stjernen over et land
med mye alminnelig sand i
Og noen sauebeiter og tarvelige landsbyer.
Og i en av disse landsbyene var det en stall
Og i den stallen var det nettopp født et barn.
Og enda dette barnet knapt hadde åpnet øynene
og sikkert ikke hadde festet blikket
så må det ha sett noe
som de tre vismennene aldri hadde sett
For de stoppet der og bøyde seg
og de må ha tenkt sitt
men selv om de tenkte
så de ikke triste ut,
for de smilte
Og akkurat det smilet
skulle jeg gjerne ha sett.
Salmeforslag: "Deilig er den himmel blå" nr. 90.