Noen kaller uken fra palmesøndag til påskedag «Den stille uken». Det skulle jeg ønske at de fortsatte med. Påskens budskap trenger at vi tar i bruk stillheten, slik at denne ukens innhold kunne nå bakenfor all den støyen vi ellers omgir oss med. Kanskje den stille uken kunne gi oss mobilfri tid hele formiddagen?
En stille uke behøver ikke å være en uke hvor det ikke er lov å snakke. Men det kan være en uke hvor vi sammen med dem vi deler livet vårt med, kan gjøre en avtale: I stedet for å prate om alt og ingenting, vil vi med syn, hørsel, lukt og smak åpne oss for på hva våren nå er i ferd med å bringe og hva høytiden ønsker å si. For det er alltid mulig å «oversette» noe av det man ser ute i naturen til bilder på hva påskens ulike dager ønsker å vise oss.
De fineste turene er de hvor vi ikke snakker sammen, men er enige om at det vi særlig legger merke til underveis, lar vi den andre få del i det. Hvis jeg hører en spesiell type fuglesang, stopper jeg og lytter, samtidig som jeg spør: «Hvilken påskesalme ville jeg ha sunget om jeg var like flink til å synge?» Overlyset over den stien vi følger innover i skogen kan få meg til å tenke på Jesu inntog i Jerusalem. En behøver ikke lese hele teksten for å få tankene på glid, men du verden som det hjelper.