Det lærepunktet i den kristne tro som kanskje volder mest problemer for folk flest er læren om treenigheten. Det er i hvert fall hva jeg ofte får høre. Jeg har ingen fullgod forklaring på hvordan vi skal forstå treenighetslæren, men jeg er glad for hvor tydelig vi allikevel velger å forholde oss til den gjennom liturgien. Gudstjenester og kirkelige handlinger innledes jo ofte med ordene «I Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn.» Selv om ingen av oss kan beskrive det mysterium som ligger i bruken av en slik formel, så opplever mange at ordene nesten er som et kvalitetsstempel å regne. Det er som om vi sier: «Det vi nå skal være sammen om åpner for en tenkemåte som er større enn hva vi selv klarer å se inn i. At den da bærer Guds stempel, troverdiggjør hva den vil vise».
På treenighetssøndagen kan denne formelen gjøres til tema for prekenen. I prekenteksten sier Jesus: «Gå og gjør alle folkeslag til disipler. Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn.» Ordene beskriver en relasjon som har tre ankerfester. Jeg spør: Finnes det noen bilder fra dagliglivet som kan brukes for å få frem det som ligger gjemt bak ordene?
I barndommen syntes jeg det var godt å bli tatt opp på fanget til mor når jeg hadde opplevd noe som skremte meg, gjorde vondt eller krevde at noen hjalp meg til å finne alternative løsninger. Da var det fint å få en liten «Time out» hos en som jeg var trygg på at ville meg vel. Men hun likte dårlig at jeg gjorde krav på å kunne bli sittende der. Så snart som mulig skulle jeg tilbake til leken, tilbake til livet.
Den dagen vi blir døpt får vi tilgang til den tilhørigheten og tryggheten Gud vil gi oss. Da får vi på en måte tilgang til hans fang. Men hans fang er ikke en plattform jeg kan trekke meg tilbake til og derfra observere hvordan livet leves et stykke unna.
Et fang er mye mer enn noen lår å hvile tyngden av kroppen mot. Grunnen til at mors fang var et godt sted, var at hun tok i bruk også armene, brystet og stemmen. Hun trøstet, oppmuntret og utfordret. På samme måte er det samspillet mellom hvem Gud er som skaper, hvem Jesus er som Sønnen og hvem Ånden er som livgiveren som i sum gir meg krefter nok til igjen å oppsøke livet. For den treenige Gud ønsker at vi skal kunne si med Märta Tikkanen:
För mej
kan kärleken aldrig vara
två som kryper i hop
i et hörn
medan livet brusar förbi
För mej
måste kärleken alltid vara
många som kämpar i bredd
också du, också jag
mitt uppe, mitt ute i livet.
Salmeforslag: 243 – Gud skapte lyset og livet og meg