Det står ingen ting om hvilken årstid Jesus plasserte fortellingen i.
Jeg har ofte tenkt at det må ha vært sent på høsten en gang. Vet ingen
årstid hvor vi er mer opptatt av å gi hverandre omsorg og varme. Derfor byr vi
gjerne på en kopp te og trekker bena oppunder oss i sofaen. Men hvor blir det
av blikket utad? Kanskje vi i stedet for å krølle bena sammen under oss, skulle
strekke dem ut i full lengde og gi oss på vandring langs veiene i verden. Der blåser
allerede kalde vinder rundt hushjørnene der ute. Han som falt blant røvere
ligger i veikanten og venter.
Tove Janssons vakre «Høstvise» har jeg ofte tenkt at kan fungere som en kommentar til fortellingen om den barmhjertige samaritan. For når hun i refrenget synger
Skynd deg nå, elskede. Skynd deg å elske.
Dagene mørkner minutt for minutt.
Tenn våre lys. Det nærmer seg natten.
og snart er en blomstrende sommer slutt
…så setter hun ord på den utålmodighet som ligger innbakt i Jesu fortelling. Lignelsen om den barmhjertige samaritan vil hjelpe oss til ikke bare forholde oss til de sirkler vi allerede kjenner oss trygge i, men få oss til å løfte blikket og se hvem som trenger oss der ute.
Edvard Hoem skrev i 1995 en bok han ganske enkelt kalte «Bibelhistorier». I den gjenfortalte han de mest sentrale bibelfortellingene. Den barmhjertige samaritan har han også med. Den har han til og med utstyrt med ny overskrift: «Den varmhjarta samaritanen.»
De færreste av oss bruker ordet barmhjertig til daglig.. Men varmhjerta.. det vet vi hva er. Den varmen kommer innenfra og er ikke bare et tillært handlingssett. «Slipp den løs», er Jesu oppfordring i denne søndagens tekst. «Du har allerede mer enn nok av denne varmen til å vise barmhjertighet mot dem du møter»
Salmeforslag: 669 – Soli har sitt same lag