I bispegården på Hamar henger det flere malerier av Liv Benedicte Nielsen. Hun er katolikk og kjent for sine fargerike komposisjoner av religiøse motiver. Hun former sine figurer er ofte i en litt naivistisk form. Jeg liker det, for det hjelper meg til å få nærhet til hennes billedspråk. Jeg tør nesten tenke: «Slik kunne også jeg ha malt» Men de tankene hun vever inn i fargekomposisjonene sine, hjelper meg til å forstå bedre hva Jesus mente med det han gjorde.
Da Per Arne Dahl ble utnevnt til biskop i Tunsberg, tok han med seg et maleri av denne kunstneren til pressekonferansen. Det hadde tittelen «gjestebud» og viser Jesus på fest, midt i en feststemt folkemengde.
Det gjør inntrykk å se Jesus sitte ved enden av bordet i en slik feiring av livet. Vi er kanskje mer vant til å se ham som alvorsmannen, som den lidende, den som har omsorg for mennesker i nød, en med litt triste øyne. Noen ganger er det godt å bare se ham smile og være opptatt av at gleden skal få rom og at kjærligheten mellom to kan finne trygge rammer
Prekenteksten på søndag handler om det som skjedde da Jesus var invitert til bryllup i Kana. Hadde jeg vært faren til brura, så hadde jeg vel prøvd å gi ham en av plassene høyt oppe ved hovedbordet. Men Jesus er lite opptatt av posisjoner. For ham handler det mer om nærhet. En klok mann har en gang sagt: «Han har satt seg ved den nederste plassen ved bordet, og der har ingen noen gang gjort ham rangen stridig».
Jeg forsto biskopen i Tunsberg slik at han tok med gjestebudsbildet av Liv Benedicte Nielsen for å vektlegge hva slags kirke han ønsket å arbeide for – en kirke med plass til alle slags mennesker rundt bordet. Den type raus folkekirke er vi mange som ønsker å arbeide for.
Når jødene feirer bryllup, spares det ikke på noe. Da skal det danses, drikkes og feires at livet er godt å leve og at Gud er en gledens Gud. Det håper jeg å få oppleve når jeg til helgen skal få se Hadeland janitsjars teaterfremføring av «spelemann på taket» Denne gleden må vi forsøke å ha med oss helt opp på prekestolen når det i kirkene skal tales om hvordan Jesus gjorde vann til vin.
Underet er et tegn som peker fremover. Det at Jesus bryr seg om at en bryllupsfest skal være et maksimum av glede, peker samtidig mot det fellesskap som Gud en gang skal opprette i sitt rike på den andre siden av døde. Der skal vi få spise «fete, margfulle retter» og drikke «gammel, klaret vin». For gleden skal stå i taket når vi skal få sitte til bords med ham i Guds rike.
Salmeforslag: nr 261 – «Der mange skal komme fra øst og fra vest»