Allehelgensdagen åpner for perspektiver på livet som vi ikke pleier å tenke over til daglig. Det er den dagen i året hvor mange av oss reiser på kirkegården for å tenne lys og sette blomster ved gravene til våre kjære. Det er sårt å stå der uten dem og om ikke sorgarbeidet er kommet særlig langt, er det godt å lese hva Svein Ellingsen skriver:
Nå åpner Savnet sine øde vidder
en ukjent strekning ligger foran deg.
Frykt ikke ensomheten på din vandring
du skal få styrke på din smertes vei.
Her i din nød hvor alt er fylt av fravær
er Gud deg nær og rekker deg sin fred.
En gudstjeneste på allehelgen må ta mål av seg til i hvert fall å være et lite håndtrykk på denne ensomhetens vandring. Derfor er det viktig at de ordene som velges kan forankres i predikantens egen opplevelse av dagen og ikke bare være en utenatlært tenkning som en føler bør bli sagt. Det er lov å bruke sin egen refleksjon omkring livet, døden og saligheten uten at en blir privat. Gevinsten kan være at det presten sier kan bli lettere å ta imot når det blir tydelig at heller ikke han/hun har alle svar.
Prekenteksten er hentet fra starten av Bergprekenen og rommer saligprisningene. De er en type himmelsk tilbakemelding på hva det er Gud ønsker å gjøre oss til. Selve ordet betyr vel egentlig «lykkelig» eller «en som har blitt en del av den himmelske virkelighet». Men det sies jo til disiplene mens de ennå levde her på jorden? For meg betyr det: Salige er ikke noe vi bare skal bli, salige er noe vi er.
Den dagen vi ble døpt, ble vi tatt inn i Guds rike. Vi ble ikke bare medlemmer av kirken, men det ble skapt en tilhørighet til det som har med Gud å gjøre. Dette fellesskapet strekker seg bakenfor døden, ja en kunne gjerne sagt at det vider seg ut der.
Men Gud er en livsnær Gud. Han sitter ikke bare klar ved målseilet for å gi deg saligheten som gave den dag du dør. Saligheten er mer som en forpliktelse å regne til at vi så lenge vi lever, skal gjøre vårt for å legemliggjøre vår himmelske tilhørighet ved å leve det ut, vise det frem.
Gjennom årenes løp har jeg forrettet ved en mengde gravferder. I samtalene på forhånd har vi ofte vært på jakt etter hvilke spor vi kunne se i den avdødes liv av en virkeliggjøring av det som var viktig for ham/henne. Da kom det ikke sjelden en slags unnskyldning om at vedkommende «ikke akkurat var en flittig kirkegjenger, men han hørte nå på andakten på radio….»
Min erfaring er derfor at det hos vanlige mennesker finnes mye tro og gjenklang av hvordan Jesus vil at vi skal være. Derfor håper jeg at blikket bakover mot de såre minnene på en allehelgensdag kan suppleres av de gode minnene om hva de faktisk gjennom sitt liv lærte oss til å se.
Salmeforslag: 274 – «De som gikk foran»