På askeonsdag begynner fastetiden. Det markeres verden over. For de kristne er fastetiden knyttet opp mot påsken og er ment som forberedelse til den.
Fastetiden handler for de kristne ikke først og fremst om at man skal avstå fra mat. Mange velger allikevel å la disse førti dagene bli preget av et enklere levesett – også hva mat angår. Teksten vi har fått som prekentekst er kanskje enda mer opptatt av at vi i denne tiden kunne forsøke å få til et litt mindre selvhevdende levesett, hvor ikke alt hele tiden dreide seg om meg og mitt. Les prekenteksten nøye og se hvor konkret Jesus veileder vennene sine. Like fullt kommer vi ikke i mål med hva faste-tiden er, om målsettingen skal ligge i å føre et mer forsiktig levesett. Det kan aldri bli hele saken. Fastetiden er gitt oss for at vi gjennom øket refleksjon kan kjenne med kroppen hva det betyr at Jesus døde på korset.
Askeonsdagsgudstjenesten har mulighet til å minne deltakerne om det gjennom en seremoni som brukes flere steder. Gjennom våre katolske søsken ble jeg gjort kjent med den liturgiske handling de bruker hvert år: Et askekors tegnes i pannen på dem som ønsker det.
Det er en ganske utfordrende handling både å gjøre og å ta imot. Men det er så flotte ord som sies når vi mottar askekorset: «Husk menneske at du er støv og skal vende tilbake til støv»
På en rekke stod vi og ventet på at det skulle bli vår tur. Ordene som ble sagt til dem foran meg boret seg inn i tankebaner jeg sjelden var i nærheten av å tenke. Derfor var det godt å stå der rett overfor presten og høre ham si ordene også til meg: «Husk menneske at du er støv og skal vende tilbake til støv»
Da jeg neste år skulle lede askeonsdagsgudstjenesten selv, var jeg usikker på hvordan jeg skulle tegne korset. Tenkte at jeg får vel dyppe pekefingeren i askekoppen og bruke den som en slags penn mot vedkommendes panne. Men jeg opplevde meg så streng, som om jeg først og fremst ville minne om hva utgangen på livet er og ikke like mye formidle en støtten som ligger i at Jesus dør på korset.
Jeg tok det opp med en av mine katolske venner. Da sa han, uten et øyeblikk å kritisere meg for måten jeg hadde gjort det på: «I vår kirke bruker vi helst tommelen til korsmerkingen. Med den kan du mer antyde enn være opptatt av å få andre til å se at det står et kors i pannen. Det er ikke tegningen som er det viktigste, men Guds nærvær i det livet hver enkelt av oss skal leve. Derfor strekker jeg alltid ut fingrene på hånden min så de så vidt berører siden på kinnet. Da blir korsmerket et tegn på nærvær. Da blir det kanskje også lettere å gå derfra og kjenne at en aldri er alene»
Salmeforslag: 73 – Korset vil jeg aldri svike