40 dager etter påske kommer helligdagen med det noe merkelige navnet «Kristi himmelfart». For noen kan nok navnet bringe mer assosiasjoner til noe for eksempel romfartsorganisasjonen NASA driver med enn til en kristen høytidsdag. Som brødrene Nyhus skriver i boken «Kristen tro oppdatert» er himmelfarten «benevnelsen på overgangen fra et liv begrenset av tid og sted, til et liv utenfor tid og sted. Det er et liv i «evigheten».» (s.131). Det er en dag som sprenger grenser, og der Jesus gir sin kirke oppdraget om å «gå ut å gjøre alle folkeslag til disipler». Og det er dagen der lovnaden om at vi ikke skal måtte gjøre dette alene, men at Den hellige ånd vil være tett på som hjelper og trøster.
Jeg har alltid tenkt at det å være en av Jesu nærmeste disipler må ha vært som å sitte ombord i en følelsesmessig «berg- og dalbane». Etter først å ha opplevd tapet av sin nære venn og mentor på Langfredag, møtte de i dagene etter påske den oppstandne Kristus som «stod midt i blant dem». Vi kan jo bare forestille oss den enorme gleden! Han som var død hadde kommet tilbake! Men så, på Kristi himmelfartsdag forlater Jesus disiplene nok en gang, og denne gangen blir han tatt opp til himmelen. Det er egentlig ikke så vanskelig å tenke seg til det tomrommet som da må ha fylt disiplene, for nå var han da virkelig borte for godt?
Jesus var selvsagt klar over at disiplene ville bli engstelig og redde. Og derfor gir han en tydelig lovnad om å aldri forlate sine kjære. Displene dro kanskje kjennsel på hans ord: «Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere». Dette bilde som Jesus her bruker i Johannesevangeliet er et sterkt og universellt uttrykk for det å føle seg fortapt og alene. I bibelsk sammenheng var det å være foreldreløs en indikator på at man var i det nedre siktet av samfunnet, at man var fattig. Jesus hadde jo tidligere uttrykt at han var kommet for å forkynne et godt budskap nettopp for fattige og å sette de undertrykte fri (Luk 4,16-22). Jesus forstår at løsrivelse fra nære relasjoner er tøft, og derfor lover Jesus fortsatt å være nær, men etter Kristi himmelfart blir dette på en annen måte enn tidligere.
Den hellige ånd, Talsmannen, Sannhetens Ånd. Den har mange navn. Det viktigste er at denne ånden skal komme over disiplene, slik at de i tro og tillit kan virke som Jesu vitner, helt til jordens ender. Jesus har en helt enorm tillit til sine disipler, ja, til sin kirke, om at vi, sammen skal kunne bringe evangeliet ut til alle mennesker. At vi som kirke skal kunne bringe verdighet og trøst til alle rundt om i den store verden som kjenner seg som foreldreløse barn. Det er på mange måter det Kristi himmelfartsdag handler om; som sammen med pinsen sier at kirken skal være Kristi vitner «i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»
Jeg tror kanskje det er det Nyhus-brødrene mente i sitatet over. Nå er det så tydelig at Kristus ikke er bundet til et sted og en tid – men at hans evangelium er åpnet for alle folkeslag, over hele verden, til alle tider – ja, helt til et liv i evigheten.