Pär Lagerkvist er en forfatter vi kunne trenge å bruke tid på. Han har skrevet en rekke bøker som gir oss en ny lyssetting til mange av de fortellingene som det prekes over i løpet av året. En av de søndagene hvor man gjerne kunne bruke noe tid på å gjenoppfriske litt av det han har skrevet, er foran siste søndag i kirkeåret.
I boken «Antäknat» - ur efterlämnade dagböcker og antekningar (1977) - finner vi et avsnitt som lyder: «Det er bara de grovt okunniga som tror att de vet något om människohjärtat- Vi andra säger: Vi vet inte. Inte säkert. Går och lyssnar så länge vi lever»
Jeg går og lytter fremdeles. Det gjør jeg fordi Jesus ber oss tale med varsom tydelighet om hva som skjer når tiden vender. Det er så mye vi ikke forstår, så mye vi ikke har innsyn i. Men mange ser ut til å ha gått glipp av at det er forskjell på å tale om hva som skjer når tiden vender, enn når den ender. Jesus er opptatt av det første, altfor mye av den kristne forkynnelse jeg har hørt er opptatt av å utbasunere hva som skjer når tiden ender, som om vi nesten visste det bedre enn Gud selv.
Da jeg gikk i Ten Sing i Tønsberg hadde vi som en av våre favorittlåter den gamle visa «Vi tror ej på stora ord, vi har fått mer enn nog av stora ord»
Vår skepsis mot de store ord gjaldt den gang, men de har også gyldighet i dag. Visa var et ektefødt barn av sekstitallets protestviser. De kunne godt bli sunget fremdeles. Det er ikke de store, velformuerte sannheter som overbeviser oss hva vi må gjøre med det valget Gud stiller oss overfor på siste søndag i kirkeåret. Det er tekstens ærlige blikk på om jeg faktisk har forstått hva det er å være et menneske. Ingen av oss burde egentlig bli overrasket om det var til oss Jesus sa: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser skal bli blinde»
Setter vi Lagerkvists ord sammen med Jesu uttalelse fra søndagens prekentekst i Joh 9, så ser vi at det er vår egen stolthet over alt vi tror at vi har greie på han vil stille spørsmålstegn ved. Det er som om vi ikke klarer å takle ordet dom. «Det har han ikke noe med!» - sier mange av oss, som om vi med en gang leser dommens ord som en utestengelse fra det gode selskap.
Men tenk om den dom som Jesus kommer med, mer er som sensors tilbakemelding på hva du har levert så langt i livets skole. Vi har alle mye å finne ut av om hva det er å være menneske.
Derfor er mitt råd til alle predikanter før denne siste søndagen i kirkeåret: Tal med varsom tydelighet og husk hvordan Olav H. Hauge formulerer denne typen varsomhet i sitt dikt:
”Kom ikkje med heile sanningi
Kom ikkje med havet for min torste
Kom ikkje med himmelen når eg bed om ljos
Men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjom
Slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
Og vinden eit korn av salt".
Salmeforslag: En tåre renner fra ikonet nr 362