Forrige søndag feiret vi allehelgensdag. Over hele bispedømmet ble det holdt minnegudstjenester for dem som var gravlagt siden forrige markering. Det er fint at det legges slik vekt på å få til slike samlinger. Godt å sitte der for å høre navnet til den hver enkelt av oss hadde et forhold til bli lest opp. Det skapte slik nærhet til det de stod for, det de var – og tenke på at de har gått foran til han, som er.
Nå, en uke etter, kjenner vi fremdeles på de gode og varme følelsene. Men nå må vi tilbake til hverdagslivet for å se hva det krever av oss. Peters åpningsspørsmål i dagens prekentekst setter ord på noe av det jeg kunne hatt lyst til å utfordre Jesus til å svare meg på: «Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg.»
Det kan være masse følelser i en slik måte å uttrykke seg på. Det høres nesten ut som om Peter kjenner seg oversett. På en måte hadde han vel hatt grunner til å oppleve det slik. For disiplene hadde jo virkelig brutt bruer og satset alt, da de hadde sagt ja til Jesus og blitt med i hans disippelskare. Kanskje savnet de en tilbakemelding fra sjefen sjøl, på hva det «så skulle bli med dem?»
I alle virksomheter er det med jevne mellomrom behov for at lederen rykker ut og tydeliggjør den visjon de jobber etter og gir tilstrekkelig med tilbakemeldinger slik at trykket i organisasjonen opprettholdes på et akseptabelt nivå. Det finnes gode grunner til at vi gjerne kunne kalt hele søndagen for «medarbeidernes søndag».
Peters spørsmål kan oppfattes som en voksens omskriving av barnas «Hva får jeg for det ‘a?»-spørsmål - når de blir utfordret til å bidra med noe i heimen. Men det er ikke bare et spørsmål om gjenytelser alene, men mer en måte å spørre om hva de så skal tenke om sin identitet som disipler.
Jesus svarer klart og tydelig. «Har du satset alt på å bli med i min gjeng, så kan det nok noen ganger oppleves som at du har mistet mer enn rimelig er. Men du skal få mange ganger tilbake det du har satset. Samtidig må du være klar over at det å være med i min virksomhet i noen tilfeller kan føre til at du utsettes for forfølgelser og motstand av ulikt slag. Men jeg vil aldri slippe deg av syne, for det livet du lever nå har evigheten for øye. En dag skal også du kunne tre inn i de saliges rike.»
Gjenklangen fra allehelgensdagen er klar og sterk. Det forplikter oss til å leve nært livet med alle dets fasetter. Være redelige, villige og skape rom for at folk kan kjenne seg verdsatt for den de er. Det er jobb nr 1. Det understrekes også av hva Paulus skriver til menigheten i Tessalonika: «Derfor ber vi alltid for dere at vår Gud må gjøre dere verdige til det kallet dere har fått, og fylle dere med all vilje til det gode og med en tro som med kraft viser seg i gjerning.» 2. Tess 1,11
Ack låt mig leva riktigst, ock riktigt dö engång
Så att jag rör vid verklighet I ont som i gott
Ock låt mig vara stilla ock vörda vad jag ser
Så dette får bli detta ock inget mer.
Fra Karin Boyes ”Ônskan”
Salmeforslag: Nr 881 «Min største hjertens glede»