Om vi ser etter, så finnes det i innledningen til flere av avsnittene fra evangeliene en liten «nøkkel». Den hjelper oss til å forstå hva avsnittet skal lære oss. I søndagens tekst er det mer enn tydelig. Vi kaller det ofte en rammebemerkning når Lukas skriver: «Så fortalte han dem en lignelse om at de alltid skulle be så de ikke mistet motet.»
På broen inn i Frognerparken i Oslo finnes det flere figurer som er utformet slik at de fort kan gjøres til illustrasjoner av søndagens prekentekster. Ofte har de et uttrykk som formidler langt mer enn hva ordene våre kan makte. Midt på broen finner vi en person som er plassert inne i en tykk ring. Han ser ut til å ha masse krefter, kroppen hans ser sterk ut. Måten han nå nesten sitter fast i ringen, gir meg likevel en følelse av at han har gitt opp kampen og helt mistet motet.
Hva som har skjedd i livet hans, er det ingen som vet. Men vi er mange som har lest inn våre egne kamper i dette fantastiske kunstverket. For vi vil ikke ende som ham, som en som har mistet håpet om at ting snart kan se annerledes ut.
Vi vet alle om mennesker som har vært nødt til å se at ulike former for sykdom, sorg, arbeidsløshet, urettferdighet eller samlivsbrudd har rammet dem. Det er ikke noe rart om flere av dem hadde ment at det var grunner til å kaste håndkleet inn på livets arena og si: Nå orker jeg ikke mer.
Det Jesus vil ha sagt med den litt innfløkte fortellingen han gir oss i dag er dette enkle: "Slutt ikke fred med motløsheten. Fortvil heller og be enda mere. Det hjelper deg til alltid å lete etter lysglimt i tilværelsen."
Forskjellen på enken i prekenteksten og mannen inne i «livshjulet» er at han har gitt etter for motløsheten, mens hun brukte den urettferdighet hun hadde opplevd til å skape nye handlingsmønstre i sitt eget liv. «Noen må da være villig til å høre på meg til slutt»
Det er muligheten til å kunne be, som jeg ville gjort til hovedtema på denne søndagen. Den er motgift mot motløshet og holder meg fast i en overbevisning om at «bare i håp til Gud er min sjel stille, min frelse kommer fra ham» (Salmenes bok 62,2)
Av teksten kan jeg kanskje hevde at jeg kan mase meg til min rett. Jeg tror ikke det er meningen. For meg er bønnen heller å være i sin rett til å gå til Gud med alle ting. Bønnen er den livslinjen som ligger der tilgjengelig hvor langt fra land vi enn måtte ha havnet. Det er bare å strekke ut hånden. Da mister vi ikke motet!
Salmeforslag: nr 457 – «Bare i håp til Gud»