Jeg har alltid vært en tenker. Det er nok overvekt av små tanker, særlig nå som jeg er 43 år, har mann, sønn, katter, hus, bil og lever i tidsklemma. Men noen ganger blir det likevel plass til noen store tanker.
«Før jeg formet deg i din mors liv, kjente jeg deg, før du ble født helliget jeg deg», står det skrevet i Jeremia, kap. 1.
Noen ganger ser jeg på sønnen min mens han sover. Da tenker jeg tilbake på den tiden da han var nyfødt og det føltes som han alltid hadde vært hos oss. Båndet mellom oss var der og alle instinktene var der. Det var så naturlig. Mannen min og jeg snakket om hvor sikre vi var på at det var Gud som valgte ut akkurat oss til å bære dette barnet.
Noen ganger sier mannen min og jeg til sønnen vår at han skal sove godt med Jesus i hjertet. Det mener han er en veldig rar ting å si, for det finnes SÅ mange hjerter og bare én Jesus.
«Overalt hvor jeg sender deg, skal du gå»
Noen ganger tenker jeg på hvordan det er å være mamma. Nå er sønnen min i en alder hvor han er bevisst på hva som skjer rundt ham, både i nære relasjoner og i verden for øvrig. Han skal gjennom så mye i årene fremover, i en verden vi ikke vet hvordan blir. Han skal oppleve mye glede og stor sorg. Han skal mestre og det skal storme rundt ham. Jeg skal være klippen, ankeret han holder fast i. Oppgaven føles overveldende.
«Vær ikke redd for dem, jeg er med deg og skal berge deg»
Noen ganger er jeg veldig glad i hverdager. Hvis jeg legger godviljen til, kan jeg også være litt glad i tidsklemma. Noen ville gitt mye for å ha ordinære hverdager. Ikke alle har noen hos seg som skaper tidsklemmer. Det viktigste for meg i mitt store lille liv, er at jeg innimellom finner plass i til virkelig å tenke. Men det krever sitt.
Litt god plass.
Til store tanker.
------
Tekster for Aposteldagen / 6. søndag i treenighetstiden – Søndag 1. juli 2018
- Jer 1,4–10 Gud kaller Jeremia til profet
- Apg 20,24–32 Avskjedstalen i Milet
- Matt 16,13–20 Peters bekjennelse