For ikke mange ukene siden var det en del mennesker som fikk penger igjen på skatten. Andre fikk baksmell og må betale restskatt over sommerferien. Med varierende glede betaler nordmenn sin skatt og sine avgifter. Et politisk parti ble grunnlagt på nettopp motstanden og forakten for offentlige avgifter og har det forsatt som ett av sine målsettinger: de offentlige avgiftene skal reduseres betraktelig eller fjernes helt.
Og spør du en parkeringsvakt i en av byene våre, så vil de kunne fortelle om forakten og sinnet de blir møtt med fordi de utfører den jobben de er satt til å gjøre på vegne av samfunnet.
Tollerne i evangeliene tok inn skatt på varer og avgifter for bruk av veier, havner eller broer. En overtoller var en som hadde oppsyn med et større geografisk område, han hadde mange tollere under seg som satt rundt om i sine tollboder for å kreve inn penger. Mennene som stod for innkreving av toll ble satt i samme bås som prostituerte kvinner. Henvist til samfunnets ytterkant, mennesker en skulle unngå å komme i kontakt med.
Noen mennesker elsker penger så høyt at de forakter dem som krever inn skatter eller avgifter på vegne av andre. Antakelig er denne forakten like gammel som pengene selv. Det er denne forakten som løper som en understrøm gjennom dagens evangelium, Det er ikke slumrende forakt, den er rå, nesten desperat, målrettet og utagerende i sin framferd. Sakkeus gav navn og kropp til helt system mennesker avskydde, alle visste hvem han var og hvordan han hadde blitt rik. Han var ikke bare toller, men overtoller.
Han var en kjendis uten ære, foraktet og sett ned på av mange av Jerikos innbyggere. At han til tross for sin lave vekst hadde klart å bli overtoller gjorde ikke ting bedre.
Når det heter at Sakkeus ikke kunne komme til på grunn av folkemengden, så er det uttrykk for en forakt som har til hensikt å stenge ham ute. Holde Sakkeus vekk fra muligheten til å se Jesus. For var det mennesker som virkelig ikke fortjente et møte med Jesus så var nettopp slike som Sakkeus.
Men han er ustoppelig og finner seg et morbærtre å klatre opp i. Sakkeus kjenner gatene i byen, han har jo satt ut noen av sine tollboder langs den ruta Jesus kommer. «Han ville gjerne se hvem Jesus var», forteller evangeliet. Kirkehistorien er full av mennesker som gjerne ville se Jesus. Men ikke alle fant et morbærtre å klatre opp i.
Også i dag er det langt flere enn vi gjerne tror som nærer et dypt slektskap med Sakkeus, mennesker som i skjær desperasjon leter et tre å klatre i, for å få seg et utsiktspunkt så de kan se Jesus. Se forbi alle oss som innbiller oss at det først og fremst er for vår skyld Jesus kom.
En skal ikke lese mange linjene i diktene til Hans Børli før det lar seg ane et ønske hos ham om å øyne en Jesus som hører hjemme blant småkårsfolk, alminnelige folk. Det kan virke som det falt Børli vanskelig å tro at det virkelig luktet av trevirke og kvae av hendene til den Jesus kirka bekjente sin tro på. Tømmermannen fra Nasaret var blitt omskapt til en skikkelse som det luktet mer borgerskap av enn opprører. Han tilhørte lensmannen, læreren, legen og presten - ikke tømmerhuggeren eller husmannen.
Og det må ha vært alt annet enn enkelt for Børli å kjenne ordene brenne i kroppen, mens trea deiset i bakken. Lyriker og tømmerhugger, alt annet enn en ordinær kombinasjon. Kanskje kjente han derfor også på forakten og ukvemsordene, en umulig kombinasjon - tømmerhugger og lyrikker!
Mens koppen med hjemmebrent går fra mann til mann i koia kjenner Børli at både brennevin og ord brenner i ham. Han har sett noe hos tømmermannen fra Nasaret, en solidaritet, en kjærlighet til alminnelige folk som han ikke klarer å fri seg fra. Det er noe tømmerhuggeren ser hos tømmermannen. Nesten som en tiltale fra et menneske til et annet. Men det er nærmest som om Børli ikke riktig finner å kunne tro det. Hans Jesus, det var tømmermannen fra Nasaret, ikke den institusjonaliserte, kirkelige, husvarme skikkelsen som passet best for pene mennesker.
Når Jesus sier til Sakkeus at han må skynde seg ned fra treet er det en ubesværethet hos ham som skjærer gjennom alle forbehold og innvendinger de som er tettest på ham måtte ha.
Jesus velger ingen mellomløsning, han nøyer seg ikke med å veksle noen ord med Sakkeus mens han fortsatt er i treet. Nei, han ber om å få besøke ham hjemme, spise med ham. Dele bord - etter å dele seng var det det mest intime mennesker kunne gjøre. Tettere kunne ikke mennesker komme på hverandre enn å dele mat, dyppe brød i den samme skåla. Noen ganger er det krevende for mange av oss å se hvor kompromissløs Jesus kan være på Gudsrikets vegne. Han holder ingenting tilbake.
Det er lite av morbærtrær på våre kanter, men det finnes både furu og gran, mennesker også. Noen av dem drømmer om å finne et tre å klatre opp i. Bare slik kan de komme unna barndommens gudsbilder og fromme menneskers uforstand.
For mennesker som ikke er i stand til å bære altfor mye fellesskap, er det beste kirka kan gjøre å plante trær, trær som mennesker kan klatre oppi. Trær kan være tiltalende og de som befinner seg i dem er aldri langt unna Jesu tiltale. Mennesker som Sakkeus og Børli har funnet noe, de har sett noe hos Jesus som vi som mener å være tett ham på ofte overser.
Jeriko, Sakkeus og Jesus er ikke først og fremst fortellingen om det som en gang skjedde, men fortellingen om noe som stadig vekk gjentar seg.
Et hvert sted har sine gater, sine trær, sine folkemengder og sine Sakkeus.
-------
Tekster på 7. søndag i treenighetstiden – Søndag 8. juli 2018
Ordsp 30,7–9 Gi verken armod eller rikdom
1 Tim 6,17–19 Forman dem som er rike
Luk 19,1–10 Sakkeus