Jul. Bare ordet i seg selv, bare tanken på jul, utløser så mange minner og en mengde forventninger. Julekort. Det å kunne dele. Fellesskap på tvers av generasjoner. Glede over å invitere noen inn. Lukt. Smak. Julesanger. Engler. Tradisjoner. «Barndommens jul». For noen av oss innebærer det også uro. Vonde erfaringer, sårbarhet og såre følelser. Og midt i alt en lengsel etter trygghet og fred.
Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker Gud har glede i!»
Jeg husker spenningen da den første fødselen startet. Så var han der. Vår førstefødte. Ventetiden var over. Jeg husker enda bedre hva som skjedde med den ene etter den andre i familien da de for første gang fikk møte blikket hans for deretter nølende og forsiktig ta imot ham og holde ham inntil seg. Møtet med barnet gjorde noe med oss.
«Frykt ikke!», var engelens budskap.
En av de julesalmene jeg vokste opp med, var «Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom». Den lærte pappa meg. Han var født i 1915 og mistet sin mor i barsel før han fylte to år. Kanskje var det nettopp derfor han var så glad i denne salmen? Hans Adolph Brorson som skrev den, hadde opplevd ufattelig mye sorg. Sju av de 16 barna han fikk, døde da de var små. Hvor kunne han finne en indre ro? Få fred? Finne plass til glede?
Det skjedde noe med ham i møte med julens mysterium. I undringen over tanken på barnet i krybben. Barnet som var Gud. Den Gud som kom for å la seg finne.
«Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede: I dag er det født dere en frelser. Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»
Vi har en Gud som kommer til oss midt i vårt mørke og vår sårbarhet. Han som selv ble født på halm og strå som et sårbart lite barn, i en stall.
Eg tenkte at eg ikkje ville skrive julebrev i år! Vert berre so negativt om vi skal vere ærlege. På denne måten startet julebrevet. Jeg ble sittende og tenke en god stund før jeg leste videre. Tenke på hvor vanskelig det ofte er for oss å snakke sant om livet. Det er det vi selv som taper på, for sannheten om Gud blir tydeligere i møte med livet slik det faktisk er.
Mot slutten av brevet stod det: For livet ER og det går nedover til tider. Gud har aldri lova oss FRAVÆR AV lidelse, men han har lova oss NÆRVÆR I lidelse! Ikkje eit liv med fråvær av sjukdom og ulykke, men nærvær av Gud midt i alt. Vi trur ikkje på ein MED-GANGS-GUD, men på ein NÆRVÆRS-GUD. Ein som vart forfulgt flyktning når han vaks opp, som prøvde kva smerte var. Han er nærværande midt i våre kvardagar.
Julebrevet ble et sterkt vitnesbyrd om levd liv. Levd liv og betydningen av juleevangeliet; av julens budskap. Betydningen av at Gud valgte å bli født og bli menneske i Jesus Kristus. Et vitnesbyrd om levd liv – sammen med Gud.
Det kan være vanskelig for oss å snakke sant om livet. Kontrastene mellom den idyllen vi finner på ulike digitale plattformer og den erfaringen vi sitter med i eget liv, er ofte ganske himmelropende! Disse ropene hører Gud. Disse ropene har Gud besvart. Ikke ved å gjøre livet enkelt for oss, men ved å være sammen med oss i alt og gjennom alt. Bokstavelig talt midt i vårt mørke skjer underet. Det er et mysterium.
Julen gir rom for livets under og den rommer troens store under. Jesus ble født for å gi oss mennesker Guds evige kjærlighet. Når et lite barn søker kontakt gjennom blikket eller ved å strekke ut armene, er det for meg en stadig påminnelse om Guds kjærlighetserklæring til hvert menneske – uavhengig av livsvilkår – til oss.
Sannheten om Gud blir tydeligere i møte med livet; med livet slik det er. På godt og ondt. Jesus viste det gjennom alt han gjorde. Han viste Guds grensesprengende kjærlighet i møte med det enkelte menneske som andre hadde satt grenser for. Han inviterte til fellesskap og utfordret stigma. Han ble berørt av menneskers nød og rørte ved dem. Han gikk i rette med urett. Han snakket om livet slik det er. Om hvem som trenger ham og frelsen han kom for å gi til alle.
«Frykt ikke!», var engelen budskap. «Se, jeg forkynner dere en stor glede: I dag er det født dere en frelser. Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»
Gud ble født som menneske. Han fikk et ansikt. Han kom for å la seg finne. Gjeterne erfarte det. Jeg vet ikke hva de tenkte der de satt ute ved bålet den natten – slik de hadde gjort så mange netter før. Men jeg vet at de gikk. Dermed fant de det nyfødte barnet i en krybbe. De så at det budskapet engelen kom med virkelig var sant. Så kom vismennene. Deres veg endte også på kne ved krybben i stallen. Fra første stund søkte han kontakt med alle som ville komme.
Han kom for å la seg finne.
Ta det med deg inn i året som kommer. Han som kjenner den himmelropende sannheten, viker ikke unna. Han er hos oss. Det er julemysteriet som stadig gjentar seg. Han ser oss. Vi er aldri alene.
Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom,
der samles mine tanker som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt!
Velsignet jul!
Vi ber:
Kjære Gud, takk for at du kom til verden og viser oss ditt ansikt som lyser over oss. Vi ber for alle som lengter etter en nærværende og nådig Gud. Kom oss i møte med din kjærlighet og gi oss fred. Amen.