Mitt navn er Gaute Norbye. Jeg er 57 år og gift med Heidi Norbye siden 1995. Vi har tre voksne barn og et barnebarn og vi bor i Tromsø. Jeg er vokst opp i Sørfjorden innerst i Ullsfjorden, i en langstrakt bygd på vestsiden av Lyngsalpene i Tromsø kommune, på et kombinasjonsbruk der mor drev gården og far drev maskin- og lastebilfirma. Fjorden bærer også samisk navn, Moskavuotna, og har alltid hatt sterkt innslag både av sjøsamisk, norsk og kvensk befolkning. Jeg er utdannet prest ved Menighetsfakultetet i 1996 og har siden da jobbet som prest både i kirke og organisasjonsliv. For tiden er jeg garnisonsprest på Garnisonen i Sør-Varanger.
Jeg beskriver gjerne min kristne oppvekst som misjonslæstadianskpreget lokalkirkemenighet. Ved å delta på kristne leirer i barne- og ungdomstiden fikk troen både utfordringer og trygghet. Året på bibelskole ble et avgjørende år for tro og liv. Dette samen med året som ungdomsarbeider i Båtsfjord menighet på Varangerhalvøya, gjorde at jeg fikk trygghet for å starte på teologistudiet. Året etter studiene var jeg prestevikar i Furuset menighet i Oslo hvor jeg hadde vært ungdomsarbeider i deler av studietiden. Her fikk jeg mye god læring i samarbeidet med henne som var kapellan. Deretter var jeg noen år ansatt som kretssekretær/regionleder i Indremisjonen/Normisjon og fikk reist mye i Troms og deler av Finnmark. Viktig her var møte med lag og foreninger, bidra på gudstjenester samt drive deler av leirarbeidet for barn og unge.
Fra 2003 har jeg jobbet som menighetsprest i Tromsø. Jeg var i Kroken i 10 år hvor jeg var med på byggingen av nye Kroken kirke og ikke minst å bygge opp menighetsarbeidet fra interimskirken i bomberommet og inn i et nytt og funksjonelt kirkebygg. Den diakonale profilen som menigheten hadde, fikk nå bedre betingelser, men krevde fortsatt fokus. Samarbeidet jeg hadde med barnehagene gjennom ti år var et viktig lokalkirkebyggende arbeid. Barnehagenes vårkonserter i Kroken kirke var høydepunkt på de mange månedlige sangsamlingene.
I 2013 begynte jeg i Kvaløy menighet. Her videreførte jeg friluftskonfirmantkonseptet jeg utviklet i Kroken hvor konfirmantundervisningens ulike elementer kobles til ulike friluftslivsaktiviteter for å skape alternativ læringsarena, men også gi rom for gjenkjennelse av undervisningen når de seinere i livet driver tilsvarende friluftsaktivitet.
I Kvaløy ble arbeidet med gudstjenestereform første utfordring jeg fikk med tanke på å ivareta både forsamlingsmiljøets ønske om tradisjonelt liturgisk uttrykk og samtidig gjøre gudstjenesten mer tilgjengelig både for barn, unge og den øvrige del av menigheten.
I menigheten har vi i løpet av de siste sju årene bygd opp et utvidet arbeid for beboere og dagsenterbrukere på sykehjemmet. Dette startet med en pilot som lot seg gjøre for midler som ble frigjort da jeg var teamleder. Dette førte igjen til at vi ble tildelt en diakonstilling som har ansvar for et større samarbeid med sykehjem og hjemmetjeneste. Gjennomføring av trosopplæringsreformen var med å styrke arbeidet for barn og unge og samtidig gi mer plass til dette også i gudstjenestearbeidet.
Jeg trives som menighetsprest og har etterhvert stor og bred erfaring på å møte folk i livets mangfold. Dette var viktige erfaringer å ha med da jeg var prost i Nord-Troms prosti, en oppgave jeg kombinerte med å være sokneprest i Kvaløy. Prost under Corona-pandemien betød mye bruk av sosiale medier til oppfølging av prester og kirkevergene. Gevinsten var tett kontakt og god kommunikasjon.
Utenom jobb er jeg mye opptatt med friluftsliv både sommer og vinter. Jeg trives godt med snekkerbeltet rundt livet og har brukt en del timer på oppussing og utbygging av eget hus og av hytta. Bispedømmet innbyr til aktivt friluftsliv med stort spenn i forhold til fjell, skog sjø og skjærgård. Jeg har fått vært rundt på mange av fjellene, men fortsatt er det mange, mange igjen.
Spørsmål til selvpresentasjon av bispekandidater i Nord-Holigaland
Hva motiverer deg til å gå inn i tjenesten som biskop?
En viktig motivasjon er at noen har pekt på meg og sagt at de mener jeg er egnet til oppgaven. Det er en tillit som jeg blir ydmyk overfor.
Gjennom ulike verv og arbeidsoppgaver har jeg fått være mye rundt i bispedømmet og møtt både ansatte og frivillige. Jeg motiveres når andre opplever seg sett og ivaretatt – og det tror jeg er en hovedoppgave for biskopen overfor frivillige og ansatte i bispedømmets menigheter. Her er det mulighet til å inspirere og oppmuntre lokalmenigheten til å være kirke i alle deler av bispedømmet slik at mennesker får møte Jesus gjennom gudstjenester, diakonalt og kirkemusikalsk arbeid og gjennom trosopplæringens ulike tilbud.
Hva kjennetegner deg som prest og teolog, og hva er kjernen i din forkynnelse?
Jeg er folkelig og nokså uhøytidelig. Jeg trives som liturg og får ofte respons at det er godt å være på gudstjenester og trygt å være i begravelser som jeg leder. Jeg har som mål at også latteren skal kunne ha plass i våre kirkelige handlinger – ikke minst er jeg opptatt av dette i begravelser.
Jeg er prest og for meg er det mer enn bare en jobb. Det er en del av min identitet.
Som teolog står jeg støtt i en klassisk luthersk teologisk ramme. Jeg har et økumenisk fokus, og mener at sammen med våre søsterkirker i den verdensvide kirke, så finnes det et mangfold også når det gjelder form og uttrykk i gudstjenester og fellesskap. Fellesskapet med ulike kirkesamfunn i Tromsø, og i bispedømmet, samt i Oasebevegelsen, har vært inspirerende for meg. Jeg tror at ulike fellesskap og ulike uttrykk kan medvirke til at stadig flere kjenner og erfarer at Gud er levende og nærværende.
Jeg ønsker å forkynne denne levende og nærværende Gud som er opptatt av hele våre liv, ikke bare det vi lykkes med, men like mye det vi strever med. En Gud som også bærer oss der vi selv ikke klarer å bære, og som bringer oss det ene nødvendige for livet og evigheten – den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Jeg trives særlig med praksisfaget og ønsker tenke alternativt og aktivt i forhold til form og formuttrykk.
Hvilken ledererfaring har du og hvordan vil du karakterisere deg selv som leder?
Som sokneprest gjennom mange år har jeg grundig erfaring med ledelse av kirkelig virksomhet på lokalnivå. Jeg har vært leder av Normisjon i Nord, sittet som styreleder av en privat barnehage, vært prost i Nord-Troms og vært Teamleder av staben i Kvaløymenighetene. Jeg har ledet vernetjenesten for prestene i Nord-Hålogaland bispedømme i seks år og teamet av lokale verneombud på prostinivå.
Et arbeidsfellesskap, om det er mange eller bare noen få, trenger å jobbe i samme retning for å nå målene for menighetsarbeidet. Dette er særlig viktig i lokalmenighetene hvor det er flere ulike profesjoner som har sine særskilte ansvarsområder. Min ledelsesfilosofi bygger på delegasjon av ansvar og myndighet hvor lojalitet mot planer og strategier gir rammer som sikrer forutsigbarhet og langsiktighet. Jeg liker å tenke helhetlig gjennom samhandling for felles målfokus. Dette preger også min tilnærming til sakshåndtering i styrer og råd inkludert bispedømmerådet og kirkemøtet.
Hva ser du som hovedutfordringer og muligheter i bispedømmet og folkekirken i nord?
Folkekirken i nord er et mangfold av mennesker, kultur og menighetsliv. Dette er en styrke for kirken, slik at vi ikke blir stående fast i ett spor. Det er en utfordring for kirken å ta i bruk dette mangfoldet til å nå ut med evangeliet i nærmiljøet og være en nærværende diakonal kirke som møter mennesker der de er.
En hovedutfordring er styrking av barn og unges deltagelse i folkekirken utover konfirmasjonstiden. Her trenger vi våge å satse, slik at barn og unge, og deres foreldre, kjenner et eieforhold til sin lokalmenighet, gjennom medvirkning, tilhørighet, ansvar og disippelgjøring. Jeg ønsker å medvirke til at flest mulig i et lokalsamfunn skal kunne kjenne på et eierforhold til det lokale kirkebygget, at det for flest mulig er «min kirke».
Vi må våge løfte blikket ut og medvirke til samhandling med andre kirker og menigheter. Det vil være viktig også for den norske kirke som gjennom lang tid har vært majoritetskirken.
Det er viktig å sikre kirken som en god og trygg arbeidsplass der de ansatte sammen med frivillige opplever det trygt å stå i led for det viktige arbeidet kirken gjør og som er kirkens særpreg – holde fast ved evangeliet og la det lyde gjennom alt som skjer.
Hvilken rolle tenker du at Den norske kirke skal ha som folkekirke i et livssynsåpent samfunn?
Kirken skal fortsette sitt oppdrag som en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke. Dette er hvordan vi har formulert Jesu kall og oppdrag inn i vår sammenheng. Også i det livssynsåpne samfunnet vil dette være kirkens fokus med stor frimodighet. Kirken bekjennelse formulerer en tro og et kall som gir retning for vår rolle både på lokalt og nasjonalt nivå.
Hvordan vil du arbeide utadrettet for å synliggjøre kirkens oppdrag?
Å være kirke skjer på menighetsnivå. Biskopens viktigste rolle tror jeg er å inspirere til gudstjenesteliv og å oppmuntre til et utadrettet diakonalt arbeid lokalt. For å gjøre dette, vil jeg tenke at det er viktig at biskopen har kontakt med de som jobber i menighetene rundt om i bispedømmet. Det skjer uendelig mye gjennom et godt kirkemusikalsk arbeid. Sang og musikk er et språk som når hjertet på en annen måte enn gjennom ord. Likeså er det med diakonien, evangeliet i handling, som når videre ut fra nattverdens fellesskap. Gjennom menighetsbesøk og visitaser ønsker jeg å sette søkelys på dette, og ha god kontakt med de ansatte.
Samtidig vil jeg som biskop holde fokus på det som er unikt for oss som kirke, at vi tror på en levende Gud, nærværende for alle mennesker. En Gud som bringer helhet og frelse inn i en ufullstendig og til tider ødeleggende verden.
Hva tenker du kan bli spesielt utfordrende for deg i rollen som biskop?
Å klare bruke rollen til å løfte opp og frem det som skjer lokalt. Det å følge opp arbeidet lokalt krever en arbeidsrytme som sikrer jevnlig kontakt. Det er mulig at visitaser kan kortes noe ned slik at biskopen heller kan møte lokalmenighetene flere ganger enn hvert sjuende/ åttende år slik visitasene fungerer per nå.
Videre vil det å være samlende for både ansatte, frivillige og kirkens mange medlemmer. Det er mangfold på mange måter i vår kirke og dette mangfoldet har vi et klart ønske om å romme – da må jeg også romme de jeg er uenig med.
At ting tar tid. Jeg kan være utålmodig på å komme videre. Samtidig vet jeg at jeg eller vi kan ikke revolusjonere alle mulige ting på noen få år. Som biskop må en være en av mange i en lang rekke av mennesker som er med å lede og styre en kirke som lever lokalt.
Hva kan du med din kompetanse og erfaring tilføre Nord-Hålogaland bispedømme og bispekollegiet i arbeidet for å realisere Den norske kirkes visjon?
Å være majoritetskirke i mindre lokalsamfunn er hverdagen for de fleste av Den norske kirkes menigheter i vårt bispedømme. Dette har jeg erfaring med både som sokneprest, som prost og nå i forsvaret. Dette er en viktig kompetanse for ledelse av bispedømmet i nord.
Byene med flere sokn og med flere andre kirkesamfunn gir muligheter for et større mangfold også i uttrykk og form. Dette har jeg fått jobbe med både i drabantbymenigheter med ulik profil og i samarbeid med de felleskirkelige nettverkene i Tromsø og i regionen.
Dagens erfaring som feltprest i avdeling, samt over 20 år som feltprest i Heimevernets innsatsstyrker gir viktig kunnskap inn i dagens totalberedskapsutfordringer hvor også kirken må være forberedt til å ta sin del av oppgaven.
Gjennom lang tjeneste som prest i Den norske kirke har jeg bred erfaring med å møte mennesker i alle livets faser. I glede, sorg, fortvilelse, ved livets begynnelse og livets slutt. Det handler alltid om den enkelte, samtidig som det handler om fellesskapet. Når livet er tungt, er det fellesskapet som skal bære. Det er i dette kirken kan stå som det tjenende fellesskapet vi mennesker finner vår plass i. Vi bringes inn og vi sendes ut.
Som biskop kan jeg være med å ha fokus på nettopp dette. Utfordre og oppmuntre til å bygge menigheter som har mangfold, som tåler, og som ivaretar.
Min kompetanse er også det som gjelder mitt kjennskap til bispedømmet gjennom verv og funksjoner jeg har hatt. Jeg tror jeg har kjennskap til mye av menighetene og deres utfordringer som ikke først og fremst går på de til enhver tid fokuserte teologiske debatter, men mer hvordan være kirke lokalt, både bekjennende og misjonerende. Det vil kreve motiverte medarbeidere og engasjerte frivillige. Begge deler er utfordringer siden en del av aktivitetstallene for våre menigheter er nedadgående. Her vil min erfaring fra menighetsbyggende arbeid være et godt bidrag også på overordnet plan.
Mer himmel på jord kan skje når kirken gjennom sitt arbeid legger til rette for at vi får se stadig mer av han som bringer himmelen til oss, Jesus. Det tror jeg fortsatt kan skje om vi holder fokus på å være bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende. Som biskop vil mitt bidrag være å motivere menighetene til å jobbe langsiktig og planmessig i dette.
Hvordan vil du være samlende og ivareta mangfoldet i bispedømmet?
Jeg har gjennom verv og ulike oppgaver vært i kontakt med svært mange av menighetene og stabene i bispedømmet. Kontakt og fellesskap der en ser og møter hverandre er svært viktig for å kunne oppleve at vi står sammen som kirkefamilie. Dette gjelder også om vi er uenige om teologiske spørsmål. Den norske kirke er en organisasjon som har sagt at vi hører sammen til tross for ulikheter.
Vi må klare å la ulikhetene ha plass uten å miste av synet at vi står sammen om kirkens oppdrag. Det kan vi bare klare med flest mulig med på laget. Jeg mener vi som kirke trenger mangfoldet for å nå ut til flest mulig med Jesu forvandlende budskap. Et godt prinsipp fra veiledning hjelper meg ofte når jeg er uenig med kollegaer. Det er å søke å forstå vedkommendes begrunnelse og argumentasjon: å se den andre innefra og meg selv utenfra. Det gir mulighet til å forsvare den andres standpunkt når vi fortsetter sammen.
Jeg opplever også at jeg har en samlende tillit fra prestene i bispedømmet ved de verv jeg har hatt, både som verneombud i flere år og som bispedømmerådsrepresentant nå i andre periode.
Hva er ditt forhold til samisk og kvensk språk og kultur?
Jeg er vokst opp i sjøsamisk område, men det er først nå i voksen alder jeg har blitt bedre kjent med det samiske og kvenske og blitt det bevisst.
Jeg behersker ikke språkene, men jeg har vært medvirkende til å innføre samiske ledd i gudstjenestene der jeg har jobbet de seneste årene, også i forsvaret.
Kurset Religioner og Livssyn i Sapmi, og særlig de tre utdanningsmodulene om Fornorskning, Sannhetskommisjoner og Forsoning, har gitt meg større innsikt og kunnskap om både samisk og kvensk kultur og ikke minst historie og fornorskningshistorien i særdeleshet. Den kunnskapsmangel jeg så hos meg selv til tross for min bakgrunn har gjort at jeg ønsker å medvirke til å bre kunnskap om temaet. I min nåværende jobb ruller vi ut et grundig arbeid på dette feltet gjennom utdanningsleksjoner for alle soldater og ansatte.
