Johannes kapittel 6: «Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv. Men det er noen av dere som ikke tror». For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde og hvem som skulle forråde ham. Og han la til: «Derfor sa jeg til dere: Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far». Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omrking sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil dere også gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige».
Slik lyder søndagens evangelium.
Ofte har jeg en opplevelse av at mange i kirken, eller i kristne sammenhenger, ønsker å være svaret på spørsmål om naturfag, seksualitet, miljø, vitenskap eller politikk. Et ønske om at vi som kirke, en stor størrelse, skal kunne være et generelt svar. Som om vår verdi som kirke kommer av vår evne til å være eller tilby svaret.
I denne søndagens tekst spør de tolv, de som har valgt å følge Jesus: «Herre, hvem andre skal vi gå til?». Spørsmålet er nydelig stilt fordi det sier noe om lengselen til den som spør. Spørsmålet henger i luften, nesten som en angst, hvis ikke du er svaret hvem er det da? Disiplene har funnet svaret, det er Jesus som står foran dem. Å se for seg å lete andre steder etter svaret på det store spørsmålet vi ikke engang vet hvordan vi skal stille er angstdirrende og i angsten nydelig fordi det viser en total tillit til Jesus som nettopp svaret.
Ut fra teksten kan vi forstå at de som ikke følger Jesus følger ikke noen andre, de faller bare fra fordi de ikke har stilt spørsmålet som Jesus er svaret på.
Det er slik mennesker faller fra, når kirken fremmer forestillingen om at den er svaret på spørsmål den ikke er av. Spørsmål som sentrerer rundt naturfag, miljø og annet kan man gå med til andre.
Så hva er Jesus svaret på? Jeg tror ikke det er et spørsmål som lar seg stille klart og tydelig, for da blir det bare kjøtt og blod.
Gud lar seg ikke redusere til våre spørsmål vi har til livet vårt, livet i kjøtt og blod. Gud er svaret på vår åndelige lengsel, vårt fellesskap på tvers av nettopp kjøtt og blod. Gud er svaret på spørsmålet som er av en sånn karakter at vi ikke vet hvordan vi skal stille det.
Det vi vet er at Gud kaller oss til seg, til hverandre, for i ånd og liv ligger hans tilstedeværelse blant oss. Nå er kirken igjen stengt. Vi kan ikke møtes i ordløs samling om brød og vin der vi kan bli ett med Gud og med hverandre. Men vi er, i ånd og liv, et fellesskap. Guds barn. I felleskap svaret vi leter etter på spørsmålet vi ikke klarer å stille.
God søndag.