Bilde hentet fra https://no.wikipedia.org/wiki/Emmaus#/media/Fil:Caravaggio.emmaus.750pix.jpg
Borte – tititt
Påsketidens tekster minner meg om en lek som min lille datter synes er svært artig. Jeg holder hendene foran ansiktet og sier: borte. Så tar jeg hendene vekk og sier: tititt. Det er både skummelt og fortryllende samtidig.
I påsketiden leser vi om noen av Jesu etterfølgere som er på vei til Emmaus. På veien er det en fremmed som slår følge med dem. De prater sammen og deler et måltid mot slutten av dagen. Når den fremmede går sine vei, undres disiplene over at det var noe kjent med den fremmede. Var det Jesus?
Lignende er det når Jesus viser seg på stranden. Disiplene er ute i båt og fisker. På stranden står det en fremmed, men når han snakker synes de at det er noe kjent med ham. Det må være Jesus.
Etter at kvinnene fant graven tom, syntes flere av disiplene at de hadde møtt Jesus. Men han ser ikke helt ut som han pleide. I Johannesevangeliet leser vi om Jesus som prøver å undervise sine disipler om denne tiden. Han sier: Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.
Disiplene forstod lite av det han sa, og det er ikke enkelt å forstå hva dette skal bety. Isolert sett så er det merkelig, men jeg opplever at det gir litt mer mening når jeg leser denne kirkeårstiden inn i den store fortellingen.
Dagene i kirkeåret henger sammen på samme måte som leddene i en gudstjenestene henger sammen. Isolert sett er det merkelige dager og ledd, men sammen lager de en stor fortelling. Slik tenker jeg om oss mennesker også. Isolert i oss selv er vi fanget i en meningsløs tilværelse, men når vi ser oss som en del av en stor fortelling skapes det mening i livet som leves.
Slik starter nettopp kirkeåret med adventstiden, når året er på vei mot det aller mørkeste. Da synger vi ut vår klage over mørke vi vandrer i. Slik starter også gudstjenesten. Vi synger Kyrie, et rop om hjelp i vårt mørke. Veien videre går mot juletiden og Glorie. Da synger vi med englene om lyset som kommer og tar bolig midt iblant oss. Det tenner et håp for fremtiden. Så følger åpenbaringstiden, og vi hører ordet forkynt i gudstjenesten. Det er ord som skal hjelpe oss til å åpne øynene og se en ny verden ta bolig midt iblant oss. Derfra går det mot faste og forbønn. Vi renser oss for det som holder oss fanget og kjemper en kamp for å bli fri. Klare til å møte det nye som kommer oss i møte.
Da står vi på terskelen til påsketiden. Når det som holder oss fanget er borte, står vi ved den tomme graven. Vi er fri. Både skummelt og litt gøy.
Mange teologer på 1900 – tallet var opptatt av akkurat dette punktet i den store fortellingen. De så det å være fri som det sekulære mennesket. Fri fra enhver ideologi kunne de gjøre gode valg for en ny fremtid.
Men slik gikk det ikke. Verden brøt ut i to store verdenskriger, og mennesket gav raskt vekk den friheten de hadde fått og underkastet seg enhver ideologi som tilbød en trygg havn. Dette beskrev de som å stå ved den tomme graven, men i stedet for å vente på en bedre fremtid som kom dem i møte, løp de vekk og gjemte seg i gamle synder.
Slik ser jeg for meg at disiplene også var redde i møte med den tomme graven. Hva bringer så fremtiden? Påsketiden handler om å bli værende ved den tomme graven. Når vi hører fortellingene om disiplene som synes de kjenner igjen Jesus, så begynner mørke fra den tomme graven å slå sprekker. De begynner å se en ny fremtid som kommer ut av mørke.
Denne erfaringen kjenner jeg godt til. Jeg kjemper ofte halvhjertet for å bli fri fra det som holder meg fanget. Jeg er litt usikker på hvem jeg er, hvis jeg gir slipp. Jeg blir redd i møte med en ukjent fremtid, og løper og gjemmer meg i kjent gjerninger og gamle tanker. Men av og til blir jeg værende lenge nok i det ukjente til at jeg ser en ny fremtid ta form. Det kommer i små glimt. Det er både skummelt og fortryllende samtidig.