"Overalt i verden hvor evangeliet forkynnes skal det hun her gjorde mot meg fortelles til minne om henne."
Kirken har i årene siden, gjennom alle generasjoner og til stadig nye folkeslag fortalt nettopp om denne hendelsen.
Jesus var i Betania, en landsby øst for Jerusalem, like før påskehøytiden – får vi høre. Og her blir han salvet kvinnen i vår beretning.
Det var en handling som skulle vise seg å være av stor betydning. Ja, den var av en slik betydning at alle som senere skulle komme til tro på evangeliet skulle få høre at nettopp dette var skjedd. Jesus var blitt salvet i Betania.
Kvinnen må ha vært velstående. I Markusevangeliet, der samme hendelse blir omtalt, får vi høre at det er en dyrebar Nardus salve til en verdi av 300 denarer. Det er 300 dagslønner.
Vi vet ikke noe om hennes motiv for å utføre denne spesielle handlingen overfor Jesus. Uansett hva hennes motiv var, kan salvingen for oss bli forstått som som en profetisk handling som på en spesiell måte peker på Jesus. Hvem han er og hva han gjør for oss.
Salvingen av Jesus er en profetisk handling ikke ulik den handling som ble gjort når profeter, prester og konger skulle innvies til tjeneste i Israel. I gammeltestamentlig tid var dette praksisen når noen spesielt utvalgte ble innviet til sin tjeneste. Vi kan for eksempel lese i 1. Samuelsbok 16 at profeten Samuel salver David til konge.
Handlingen peker på Jesus som Messias – av et hebraisk ord, "ha Massiah" som betyr Den Salvede. Jesus fremstår som den Kongen, den Frelseren man i jødedommen hadde fått løfter om skulle komme.
Men Jesus har noe mer på hjertet. Noe utfyllende av stor betydning.
For han passet ikke helt inn i det bildet av Messias som man kunne finne i jødedommen og i hans samtid.
Man ventet en triumferende Frelserkonge, men i stedet forteller Jesus at denne salvingen handler om hans lidelse og død.
I følge jødiske begravelsesriter skulle den døde alltid salves før han ble lagt i graven.
Kvinnens salving av Jesus blir dermed en profetisk handling som peker på hans soning på korset for oss, for alle våre synder.
Jesus fremstår som Messias, men ikke den triumferende Kongen. I stedet fremstår han som Kongen som bøyer seg ned, som fornedres og som lider for oss.
Messias er samtidig også Herrens lidende tjener, som vi kan lese om i Jesaja 53. Det er en profeti som ble gitt flere hundre år før den ble oppfylt i Jerusalem denne påskehøytiden.
Salvingen av Jesus peker altså på at Messias også er Herrens lidende tjener som gir sitt liv for oss.
Det er årsaken til at denne profetiske handlingen som kvinnen gjorde er av så stor betydning. Årsaken til at mennesker i alle senere generasjoner og blant alle folkeslag får høre om henne når evangeliet blir forkynt.
I Paulus sin hymne i Filipperbrevet 2 er disse to bildene av Jesus sammenfattet.
Den lidende tjeneren som er skildret her skal til sist opphøyes som Herre og Konge.
Kvinnens salving av Jesus var av stor betydning. Troende gjennom alle generasjoner og av alle folkeslag skal minnes det som hun gjorde. Fordi salvingen var en profetisk handling som åpenbarer for oss hvem Jesus er og hva han gjør for oss.
La oss minnes henne, når vi nå beveger oss inn i den stille uken. Og la oss tenke på ham, Tjeneren, som også er vår Herre – som led og døde for oss. La oss vise ham vår takknemlighet og gi ham vår tilbedelse og lovsang.
Han er Herrens lidende Tjener som døde for oss, for alle alle våre synder. Han er Kongenes Konge Opphøyd i all evighet.
Kan vi noe annet enn å bøye oss for han og gi ham all ære?
Tekst: Eystein Wiig