Det går mot lysere tider – det merker vi på at dagslyset begynner tidligere og varer lenger utover ettermiddagen. Og vi kan se det i antall vaksinerte som stiger dag for dag. Samtidig advarer Nakstad om at mars og april kan bli de tyngste månedene i pandemien dersom de muterte virusene kommer til å dominere ettersom de smitter mye raskere enn det opprinnelige viruset. Men de fleste som ønsker det, vil antakelig være vaksinert i løpet av sommeren og da vil livet etter hvert vende tilbake til det normale. Vi kommer ut av denne mørke dalen som vi har vært inne i nå i snart et helt år.
Nå går vi også inn i en mørk tid i kirkeåret. Jesus har begynt vandringen mot Golgata og døden på korset. På søndag er det første søndag i faste – denne forberedelsestiden som kirken har gitt oss frem mot påskemysteriet.
Ja, påskens mysterium er i sannhet et så stort mysterium at vi trenger tid til å forberede oss på det. Det er derfor vi har fått seks søndager og 40 andre dager til å forberede oss på det som skal skje i Jerusalem. Men lidelsen på korset er ikke endestasjonen. Også i kirkeåret skal vi ut av den mørke dalen: Det er påskedag med oppstandelsen og Jesu seier over døden og mørke krefter som er kjernen i det kristne budskapet.
Det står skrevet i evangeliet etter Matteus (16,21-23):
Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»
Slik lyder det hellige evangeliet.
Peter elsker Jesus – han er lederen, sannhetskjemperen, medmennesket og veilederen for Peter. Og hvem har vel lyst til å miste et sånt forbilde, en sånn venn? Hvem har lyst til å se et medmenneske lide og bli slått i hjel? Det er jo instinktivt det vi gjør for dem vi er glad i: vi prøver å beskytte dem mot lidelse og vold. Peter oppfører seg vel egentlig som en god og støttende venn. Likevel blir han kalt for Satan av Jesus. Det er vanskelig å forestille seg hvor sjokkerende og sårende det må ha vært for Peter. Det er jo den samme Peter som Jesus tidligere har kalt «klippen» som han skal bygge sin kirke på.
Og nå beskylder Jesus Peter for å ville føre ham til fall og for at Peter ikke har tanke for det Gud vil. Her krysser altså Peter sitt behov for å ha lederen sin trygg og i live med Guds plan for å redde menneskeheten fra synd og mørke. Peters ønske synes å være både menneskelig og medmenneskelig, men så er det altså ikke det. Hans ønske er en fristelse for Jesus til å vike bort fra den veien som Gud har planlagt for ham.
Og slik er det jo ofte her i livet: fristelsene kommer kamuflert i noe tilsynelatende godt. Det er sjelden at vi tenker: «Nå skal jeg gjøre noe ondt som rammer både andre og meg selv.» Vanligvis blir vi fristet av noe som synes å være godt og lystbetont for oss, men som etter hvert viser seg å ikke være det.
Jesus var både Gud og mennesket ifølge kristen troslære. Akkurat som oss andre mennesker ble han fristet til å velge sin vei – i stedet for Guds vei. Ja, det står jo i evangeliene at han ble fristet av djevelen tre ganger i ørkenen før han begynt på sin egentlige gjerning. Det som var enestående ved Jesus, var at han motstod fristelsen i motsetning til oss andre som stadig vekk faller for fristelsen til å gå egne veier og glemme hva som er Guds plan for oss. Og det var jo nettopp fordi han motsto fristelsen at han kunne ta på seg all verdens smerte og synd da han døde på korset. Og det var hans guddommelighet som gjorde at han kunne seire over døden og mørket og stå opp igjen på påskemorgen.
Det er interessant at Peter det ene øyeblikket er klippen som Jesus skal bygge sin kirke på og det neste er han Satan som frister Jesus. Skillet mellom godt og ondt går tvers gjennom Peter, akkurat som det går tvers igjennom oss. Vi har evnen til å gjøre det gode og vi faller for fristelsen til å gjøre det onde – til å tenke mest på oss selv og mindre på dem vi har rundt oss. Men som kristne har vi alltid muligheten til å legge feiltrinnene og fristelsene frem for Jesus – han gir både tilgivelse og ny kraft til å gå ut i verden igjen og prøve å følge ham på kjærlighetens vei. Er det ikke det fastetiden handler om: å følge Jesus på kjærlighetens vei? Jesus valgte ikke lidelsens vei for lidelsens egen skyld. Han valgte den for deg og meg og for hele menneskeheten. For å vise oss at kjærligheten er sterkere enn ondskapen. At livet er sterkere enn døden.
Rose-Marie