For ca. tre uker siden stod det en krybbe i kirkerommet – med et lite nyfødt barn oppi. Julemysteriet. Så kom nyttår og nå er vi inne i den såkalte åpenbaringstiden. Nå blir det åpenbart og avdekket stadig nye og ulike sider ved det lille barnet i krybben. Jesus vokste jo opp etter hvert, han ble ungdom og han ble voksen mann. Da han var omtrent tretti år gammel, gikk han til elven Jordan. Der holdt Johannes, fetteren hans, på å døpe folk. Og det er den fortellingen som er søndagens evangelietekst.
Det står skrevet i evangeliet etter Markus, kap 1, vers 3-11:
En røst roper i ødemarken:
Rydd Herrens vei,
gjør hans stier rette!
4 Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. 5 Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. 6 Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. 7 Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. 8 Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» 9 På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. 10 Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. 11 Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»
Slik lyder det hellige evangelium.
Da Jesus ble døpt skjedde det altså litt annerledes enn når vi feirer dåp i kirken i dag. De var altså ute i ørkenen ved elven Jordan og Jesus fikk ikke kun vann på hodet; han fikk full neddykking i elven. Og da han gikk under i mørket og kaoset i vannet og Johannes så løftet ham opp i lyset igjen, delte himmelen seg og en due komme ned fra himmelen og ble over hodet til Jesus. Og så hørte Jesus en stemme som sa: «Du er min sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»
Jesus gikk altså til fetter sin Johannes for å bli døpt. Og dette var altså rett før Jesus begynte sitt oppdrag på jorden. Dåpen er den første opptreden Jesus gjør som voksen. Denne fortellingen finner vi både hos Matteus, Markus og Lukas.
Johannes var en omvendelsespredikant som forkynte og døpte i Jordandalen. Han var en av mange omvendelsespredikanter i de dager som mante folket til å vende om fra sine synder og gjøre seg rede til Messias’ komme.
Hvorfor ville egentlig Jesus la seg døpe? Hvis han var Guds sønn og dermed syndfri, hvorfor skulle han da trenge omvendelse og renselses i dåpen?
I tretti år hadde Jesus ventet hjemme i Nasaret mens han trofast utførte pliktene i hjemmet og snekkerverkstedet til Josef. Hele tiden visste han at verden ventet på ham. Jesus må ha ventet på det rette tidspunktet å begynne sitt egentlige virke på jord. Og da Johannes stod frem, visste Jesus at tiden var inne.
Men hvorfor var tiden inne akkurat nå når Johannes drev og døpte folk ut i ørkenen? I følge Barclay hadde aldri noen isrealitt tidligere i historien underkastet seg noen dåp. Visst kjente og brukte isrealittene dåp, men det var bare for de som kom til jødedommen fra en annen tro. Altså konvertitter. For Guds folk var det utenkelig at de som barn av Abraham, som medlem av det utvalgte folket, sikker på Guds frelse, at de noensinne skulle trenge dåp.
Dåp var for syndere og ingen jøde tenkte noensinne på seg selv som en synder utestengt fra Gud. Nå innså Guds folk, for første gang i sin nasjons historie, sin egen synd og sitt eget skrikende behov for Gud. Kanskje det var nettopp dette øyeblikket Jesus hadde ventet på. Så når han lar seg døpe, så er det for å vise at han identifisere seg med menneskene som han er kommet for å frelse. Jesus identifiserer seg med et folks søken etter Gud, en søken som var veldig tydelig på grunn av de mange tusen som ville bli døpt av Johannes der ute i ørkenen.
Røsten som Jesus hørte ved sin dåp, er viktig. «Dette er min sønn den elskede, i ham har jeg min glede». Denne setningen er satt sammen av to sitater: «Dette er min sønn, den elskede» er et sitat fra Salme 2,7. For jødene var denne salmen en beskrivelse av Messias – den mektige kongen fra Gud som jødene ventet på. «I ham har jeg min glede» er hentet fra Jesaja 43,1 som er en beskrivelse av Herrens lidende tjener.
Jesus får altså i dåpen visshet om to ting: at han i sannhet var Guds utvalgte, og vissheten om at veien foran ham var korsets vei. Jesus er sentral i Guds frelsesplan for menneskene. Det går en vei fra Jesu dåp i Jordandalen til Jesu død på Golgata.
Møtet mellom Johannes og Jesus blir et møte hvor den nye pakt avløser den gamle. Jesus går inn under Johannes-dåpen i solidaritet med alle syndere. Han går inn i vårt sted, utrustet med Åndens gave og med himmelsk erklæring om å være Guds Sønn. Dette er starten på Guds frelsesplan for oss. Når vi blir døpt til Jesus, får vi liv. Vi får liv fordi Jesu dåp gikk gjennom død til oppstandelse – han åpnet himmelen for oss og har dermed gitt oss mulighet til evig liv sammen med Gud.
I Jesu dåp blir det åpenbart ikke bare hvem Jesus er, men vi får en antydning om treenigheten og treenighetens natur. At Gud samtidig er en og tre. At det er tre vesener eller sider ved guddommen. Det går strømmer av kjærlighet mellom Faderen og Sønnen og Den hellige ånd og i denne guddommelige relasjonen blir vi innlemmet i dåpen. Vi blir altså ikke først og fremst døpt inn i et læresystem av trossannheter, men inn i en relasjon til Jesus, han som åpner veien til himmelen for alle som tror.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og være skal én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
På vegne av staben i Sælen menighet,
Rose-Marie Skarsten